I den forbindelse spilte Nicolas live på London-klubben Oslo i Hackney, et passende sted for en tilnærmet slippfest. Nicolas har gjort relativt stor suksess på radio i England, og har blitt noe av en BBC-favoritt det siste året. Takket være dette har hun også fått æren av å blant annet spille radiokonserter ved Maida Vale, og har gjort fler intervjuer ved den britiske statskanalen.
Dermed var det et blandet publikum som dukket opp på konserten ved Oslo, ikke bare skandinavere som allerede var godt kjent med navnet hjemmefra. I tråd med den senere tids diskusjoner om det norske publikummet bør det også nevnes at konserten av og til ble noe dominert av prating fra publikum – men kun fra den skandinaviske delen! Dette var den andre konserten Nicolas spilte i London på relativt kort tid, og et stappfullt rom fikk oppleve store deler av Like I'm A Warrior, med Fail som det desiderte høydepunktet. I tillegg til dette fikk vi høre nye låter, hittil ukjente også for norske ører: Paulette og den suggererende Cloudy lover godt for fremtidige utgivelser fra den unge artisten.
Nicolas tilhører en generasjon norske musikere som spiller en type musikk som ikke bare er internasjonal nok til å klare seg utenfor våre landegrenser, men som også er nordisk og mystisk nok til å skille seg ut blant listemusikk i andre deler av verden. Storbritannia går gjennom en skandofil bølge for tiden med skandinavist design, svenske møbler, danske tv-serier og norsk musikk som det helt store, og Nicolas har all verdens mulighet til å ri på denne bølgen. Med nordisk utseende videoer, eterisk og naturpregede trekk i musikken og minimalistisk uttrykk er det noe helt annet enn det britene allerede er vant til med sine indieband og Oi! Punk. Grunnarbeidet er allerede i ferd med å bli lagt, og britene er i ferd med å la seg sjarmere i senk. Som en jente utbrøt ved siden av meg halvveis ut i konserten: «She's so charming, you just want to hug her!»
