Det er noe med Pål Tøien. Så lenge jeg kan huske har han vært en litt kul, men rar dude. Sammen med makkeren Jaa9 - eller Johnny Silseth har han under navnet OnklP produsert folkelig bondehiphop i årevis.

Men, det skjer noe helt spesielt med han når han nå er plassert på en scene foran et enormt publikum. Kongescenen, området foran er fullt. Man har ikke sjans til å komme seg frem i mengden. Plutselig lyder det en lang fanfare etterfulgt av introen til Sabotage av Beastie Boys.

Så kommer de på scena. En etter en. Åsmund Lande, som på gitar blir en slags rocka utgave av Gummi-Tarzan når konserten sparker i gang. Simen Nyutsmo Stensland, på keyboard. Johan Larsson på gitar, og Turboneger-trommis Tommy Manboy på trommer. og tilslutt Knut Oscar Nymo på bass. Sistnevnte har kanskje mest scenepersonlighet av alle, med unntak av Tøien selv. For Onkl er kongen.

For 1,5 år siden så undertegnede bandets første releasekonsert på Rockefeller. Det var langt fra solgt ut. Siden det har det blitt en skive til, og hundrevis av konserter fra Sørlandet til Troms (og kanskje også Finnmark?), og det ser ikke ut til å noen ende ta. For de er gode. Innmari gode.

Synergi er stikkordet. Fra Kjellern til Vegas er bandet sydd sammen fra gitar til tagenter, og vokalen til OnklP, som anmeldere tidligere har beskrevet som "Mørkets fyrste", kroner hele det massive musikalske lydbildet med en ganske unik form for poesi.

For det som kanskje fremstod som bekmørkt tidligere har lysnet til det nesten ugjenkjennelige. Slekta har blitt en ekstremt folkelig greie, de eier publikum, rett og slett. Og i midten står Pål, og pusher rim som han skulle fått veldig, veldig godt betalt, med glimt i øyet og masse fleip på lur mellom låtene.

Om man bare har hørt de på radioen forbinder man bandet ganske kontant med Styggen på ryggen . På Kongescenen viser de at de har mye, mye mer å vise frem. Den absolutte favoritten er et samarbeidsprosjekt med Jaa9, låta de annonserer som "en sang om digital paranoia". Dem. Panderosa er fet som alltid.
Åsmund Lande synger klokkereint på Tinghus Blues. Låter som Vegas, Beita og Medisinmannen er bare kos, fleip og sommer i en sjarmtrollpakke. Dette kan de nå. Dette er de trygge på.

Norge har ikke hatt et band som har samlet landet i allsang siden DDE slapp Rompa mi. Men, når det runger "Kommer ingen vei her i livet, kommer ikke herfra i live!" fra Slottsfjell, er det tydelig, at OnklP og de fjerne slektningene har klart nettopp det. De er større enn DDE. I sommer har de lansert sin egen konjakk og sin egen bok.

Det får en til å lure på hva det neste sprellet blir.


Hjemmeside
Slottsfjell