Det er fort gjort å glemme at Sondre Lerche har vært i gamet siden 2000-tallets spede begynnelse. Den gang en ungkalv kun akkompagnert av en gitar, i dag en dansende villmann med helsetrøye under skjorta.

Han kunne gått for å være en kelner, der han entrer scenen med sine svarte bukser og kritthvite skjorte. Men der stopper også likheten. Jungeltelegrafen har surret og godt, og det sies at bergenserens konserter bare blir mer og mer energiske. Og, ganske så riktig, Lerche er som en duracellkanin. Konstant dansende, flaksende rundt, veivende med gitaren. På søken etter det gode sceneshow. Med seg på scenen har han en håndfull musikere, deriblant Silja Sol, Sisi, og Matias Tellez. En velvalgt sekstett, som bidrar med coole moves, så vel som koring og instrumenttraktering.

Fjorårsutgivelsen Please er konsertens utgangspunkt, men Lerche inkluderer naturligvis også godbiter fra hans femten år gamle katalog. Det er imponerende hvor godt vokalen låter i liveformatet, den er nærmest uberørt av dens potensielt veldig ødeleggende kvern. Gitaren er det heller ikke noe å si på, den har han jo traktert med fingernemme fingre i en ungdomsalder.

Noe feilslått er My Hands Are Shaking, ikke bare nedstrippet for anledningen, Lerche prøver også å starte en allsang. Der er dessverre ikke publikum like løsslupne (eller tekstsikre?) som hovedpersonen selv. Men når Lerche valser videre med Sentimentalist, er intermessoet fort glemt.

Duoen Two Way Monologue og Bad Law avslutter konserten på ypperlig vis. Ikke en kropp står uberørt, og majoriteten av de fremmøtte synger med. For la oss bare ha dét sagt, dette er refrenger ”alle” kan. Midt mellom de to låtene drar han av seg skjorta, og fullfører farlig fengende Bad Law i helsetrøye. Og det føles helt riktig. Dét skal godt gjøres. Duracellkaninen presser ut hver siste lille volt, og avslutter liggende på gulvet.

Foto: Erik Moholdt.