Med seg i bagasjen har Lianne La Havas det rykende ferske albumet Blood, sluppet på julis siste dag. Et ganske så veldreid album – herlig funky på sitt beste, småtamt på sitt ”dårligste”.

La Havas spiller soulpop det er lett å like, proppet med sjel og båret av en fløyelsmyk vokal. Attributter hun makter å overføre til liveformatet. Vokalen låter imponerende likt den innspilte, så synd er det at lydbildet tidvis overdøver det. Det samme med det irriterende lydsjekk-levenet halvveis ut i settet, men det varer bare et lite minutt, så ingen vits å dvele ved dét.

Når Midnight og Unstoppable, begge blant nevnte albums høydepunkter, kommer på rappen, er stemningen elektrisk. Vel, så elektrisk den kan få blitt blant et sittende fremmøte. Det er i hvert fall et velvalgt tospann. De flyter nydelig av gårde på en elv av lune gitararrangementer, fengende refrenglinjer og et lugnt soulsound.

Like vellykket kan ikke avslutningen sies å ha vært. Den er mer av det rolige slaget, og Never Get Enough er settes sorte får. Det er vel og bra å eksperimentere litt, men en halvrappende La Havas fenger ikke nevneverdig. Run The Jewels-tid nærmer seg med stormskritt, så flere og flere forlater britens avslutning til fordel for å sikre seg orkesterplass før den amerikanske rapduoen går i gang.

«Øya has a natural amphitheatre. I LOVE a natural amphitheatre», tvitret det fremadstormende soulhåpet like før hun entret Amfiet. Og det er tydelig at hun trives der hun står. Karismatisk og gledesspredende, akkurat som musikken hun spiller. Sammen med en Tøyenpark som bader i sol, lydsetter La Havas ettermiddagen på fint vis.

Litt varierende kvalitet til tross, Lianne La Havas gjør en god figur. Men det blir (trolig) ikke annet enn en velklingende transportetappe før naturlige torsdagshøydepunkter som Father John Misty, Run The Jewels og Florence + the Machine.

Foto: Anna Lerheim Ask.