På slaget 21:30 er den der, den umiskjennelige vokalen. Like kraftig som klokkeklar. What the Water Gave Me ljomer utover et fullstappet Amfi, og det er duket for høymesse.

Ja, hvor skal man egentlig begynne?

Det britiske bandet maler mildt sagt med bred pensel. Her snakker vi et osean av patos. Det er de store følelsene det synges om, og enda større lydbilder det opereres med. Det være seg de majestetisk poplåtene eller de nedstrippede balladene. Maskinen teller tross alt elleve hoder i dag, så på scenen er både harpe og en trompetduo – sånn for å nevne noe.

Med de grandiose lydbildene bandet befinner seg, kunne lyden fort slitt med å komme helskinnet gjennom liveformatets kvern, men det unngår det glatt. Lyden er av god kvalitet, hvilket gjør at den strykertunge, nærmest filmatiske avslutningen på How Big, How Blue, How Beautiful, den perkusjonsdrevne Shake It Out eller harpeinnslaget i You’ve Got the Love, ingen ødelegger for Welchs stemmeprakt.

Vokalen er fascinerende lik den plateinnspilte. Og det er en voldsom kapasitet Welch besitter. Skjør i det ene øyeblikket, voldsomt kraftig i det andre. Rødluggen er ikke som alle andre. Det er med vanvittig energi hun loser de omkring 10.000 fremmøtte gjennom et halvannen time langt hitmaraton. Hun hopper og spretter konstant rundt på scenen, løper fra scenekant til scenekant. Faktene kommer på løpende bånd. Og det er ikke bare synging denne dama driver med, nei, da, hun deklamerer. En slik teatralsk fremførelse er ikke hverdagskost på den gjengse festivalscene. Det er nesten for mye av det gode. Men bare nesten.

 photo florence2_zpsfldg7qsf.jpg

Som om ikke det var nok, trykker Welch også på de riktige knappene. Selvfølgelig gjør hun det. Hun beklager at de ikke fikk med seg koret i bagasjen over Nordsjøen, og spør om publikum kunne tenke seg å være hennes kor.

Apropos bagasje. Det er ikke alle forunt å ha en like fullstappet hitbagasje som det Florence har. Og her snakker vi ikke én, to, tre hiter. Her er bortimot samtlige hiter, ja, megahiter, faktisk. Uten at bandet skal fraskrives ære, så kan man nesten si at man med en slik bagasje får litt gratis. Men de har de jo bare seg selv å takke for. Litt skuffende er derfor at et strekk på to litt uengasjerte låter lurer seg inn.

Florence + The Machine må sies å være det tilnærmet perfekte festivalband. Det er stort, høyt og lavt, allsangvennlig, dansbart, følelsesladd. Hele den siste halvtimen virker det som siste låt har kommet, men så er det fort å glemme alle låtene som «måtte» komme. På løpende bånd kommer Spectrum (Say My Name), You’ve Got the Love og Dog Days Are Over. En aldri så liten maktdemonstrasjon av en avslutning. En avslutning som inkarnerer bandets musikalske spenn, fra det ljomende og energiske til det nedpå og melankolske.

Foto: Anna Lerheim Ask.