Litt Soundcloud-fikling og en over gjennomsnittlig fin sangstemme er nok til å komme et stykke på vei – og samtidig ha langt igjen. Nettopp det er det Anna of the North beviser.

Anna befinner seg i et drømmende popunivers. Hun seiler gjennom lydbilde hvis svevende melankoli hinter om The xx, og vokalen i et skjæringspunkt mellom Chvrches og Lorde. Dessverre stopper sammenligningene akkurat der. Det er lite variasjon å skilte med. Det er ikke automatisk et minus, men når uttrykket ikke er bra nok, blir det det.

Publikumsmengden er voksende konserten gjennom, likevel ser det ikke ut til at trioen på scenen evner å vekke den store interessen. Rundt seg har Anna en trommis og en kar med tre-fire baller i luften. Har fingres det på bassen, samt litt elektroniske underfundigheter på alskens duppeditter.

På det vokale plan er Anna et frisk pust, med evnen til å trollbinde. Synd er det derfor at en skikkelig utfoldelse aldri kommer. Tidvis drukner også stemmen i de noe buldrende lydbildene. P3-gjengangeren Sway er settes höydare. Den snirkler seg elegant frem i et mørkt lydbilde. Anna of the North har potensial, men mangler finpolering.

Foto: Erik Moholdt.