De fleste har vel hørt historien til ILoveMakonnen nå. Drake likte låta hans, Tuesday, såpass godt at han la inn et vers på den, og nå er Makonnen kjendis. På denne konserten klarer han ikke helt å overbevise om at det er fortjent.

Makonnen har en ganske spesiell stemme, det høres alltid ut som han kjeder seg litt, så førsteinntrykket er at dette bare er slik han låter. Han hopper rundt om kring på scenen og prøver å få det til å se ut som han har det gøy, men etterhvert blir man mer og mer bevisst på at dette er jobben hans. Det er vanskelig å la seg overbevise, for til tross for at han hopper og springer rundt om kring har Makonnen usedvanlig lite tilstedeværelse. Det er ingen sjarm over karen. Hele greia føles tvungen.

Låter som I Don't Sell Molly No More og Tuesday gjør ingen for inntrykket av at han kjeder seg. Det som blir den største overraskelsen, og største skuffelsen, er når han drar til med Down 4 So Long. Han viser i hooken frem hvor overbevisende vokalen hans kan være, og gir et lite glimt av ekte innlevelse. Da er det ekstra skuffende når resten av konserten, utenom disse cirka 30 sekundene, blir sjeleløs.

Foto : Ihne Pedersen