Norges kjære Susanne Sundfør får en av primetime-plassene på Øyafestivalen i år, og viser helt fra starten av at hun har tenkt til å gjøre seg fortjent til den. Hun starter som en eterisk skikkelse bak røyken og lysa, og det er ingenting annet enn den hjemsøkende stemmen hennes som betyr noe. Det føles obligatorisk å lukke øynene og vugge fra side til side eller legge seg ned på bakken, for å unngå distraksjoner.

Etter et par låter tar Susanne form og sparker det inn i høygir med Accelerate. Hun er like flink når hun får publikum til å danse som når hun får dem til å drømme. Når musikken hennes ikke går rett til hjertet går den rett til beina. Hun skifter noe mellom danselåter og vuggelåter, og tar hele publikum med på en emosjonell berg-og-dalbane.

Et av de fineste øyeblikkene er når hun spiller et cover av Lykke Li sin Never Gonna Love Again. Det er en vokalprestasjon som lamslår, og et cover som utvilsomt er på nivå med, og sannsynligvis bedre, enn originalen. I en konsert med høydepunkt på høydepunkt er det vanskelig å finne noe som skiller seg ut, men det er noe spesielt ved fremføringen av denne låta som gjør den til en nydelig affære.

Foto : Ihne Pedersen