Godspeed You! Black Emperor er et kanadisk band som er kjent for sin livsbejaende og altoppslukende form for post-rock. Bandet, som hadde sin storhetsperiode rundt årtusenskiftet, forsvant plutselig fra radaren rundt 2002, og det var i de påfølgende årene lite nytt å spore fra den kanten. Men så, 8 år etter at de gikk inn i dvalen, gjenforentes de for en del liveopptredener, og en liten stund etterpå flomma ryktebørsen over av gjetord om nytt studiomateriale.

Det fikk vi, og det så det sang etter også. I 2012 slapp de Allelujah, Don’t Bend, Ascend, et album med låter de hadde perfeksjonert gjennom flere år med konserter. Virkelig et sterkt comeback, ti år etter forrige album. Årets oppfølger Asunder, Sweet and Other Distress var heller ikke til å kimse av, der de viste seg fra sin mest dronete side.

Rockefeller er ganske tettpakket og om ikke fullt, så iallefall ganske nært når oppvarmingen går på. Xarah Dion, en fransk-kanadisk frøken de har tatt med seg fra hjembyen Montreal, har fått æren av å varme opp for legendene, og dette gjør hun med en form for mørk synthwave. Hun gjør en god jobb, men hun faller litt igjennom på kjedelig låtmateriale. Hun holder det gående en halvtimes tid, og høster spredt applaus. Det er tydelig at det er kveldens headlinere som trekker folk hit, og en slags spent sitring merkes godt i publikumsmassen.

Like før klokken 2200 begynner det å skje ting på scenen. En lav brumming går over speakerne og bygger seg sakte opp. Dette er åpneren, populært kalt Hope Drone, og snart begynner de store lerretene bak scenen å vise bilder. Brummingen er nå øredøvende og har virkelig satt seg i mellomgulvet. Publikum stirrer hypnotisert mens HOPE flimrer over skjermen, og en etter en ankommer musikerne scenen og inntar sine instrumenter. Etter ca. 15 minutter med denne white noise-lignende droningen blir det stille.

Og så skjer det ting. De kjente tonene fra begynnelsen til et av verdens mest kritikerroste album, Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven, høster stor applaus fra publikum. Skjermen har gått over til å vise svaler som flyr i formasjon, og musikken bygger seg triumferende opp. Denne låta, Gathering Storm, kan minne om korpsmusikk med sine suggerende trommer og oppløftende melodi. Virkelig et fantastisk gjenhør med deres kanskje mest populære låt.

Etter at de har gjort seg ferdig med kveldens første frem fra glemselen-øyeblikk starter de å spille fra det nyeste albumet. De vil tydeligvis promotere dette grundig på denne turnéen, og de spiller vitterlig også hele albumet fra start til slutt. Fra den tunge og nesten litt ukarakteristiske albumåpneren Peasantry or 'Light! Inside of Light!' via de to korte dronesporene i midten, til den mer klassiske GY!BE-sounden i sistesporet Piss Crowns Are Trebled. Det siste klimakset dør ut, og vi er spente på hva som skjer nå.

Sophie Trudeau, fiolinisten, starter opp med en liten snurt på intrumentet sitt og dette blir snart avløst av en veldig behagelig gitarmelodi. Gitarist og uoffisiell frontfigur Efrim Menuck lager feedback med sin sedvanlige gitarteknikk som innebærer et skrujern mot strengene. Dette viser seg å være Moya, et spor der det avsluttende klimakset er nesten brutalt i all sin melodiske enkelhet. Det er virkelig fascinerende hvordan publikum vugger fra side til side i en slags kollektiv transe. Påfølgende spor er en hittil ikke utgitt sak, og selv om den føles litt uforløst med sine stadige oppbygninger som aldri helt når katarsis, så er det absolutt spennende nytt og jeg ser frem til å få høre dette i en studioinnspilling.

Det hele avsluttes med The Sad Mafioso, en låt fra deres første album, og dette utløser jubel blant publikum. Den kjente gitarmelodien (som har figurert blant annet i filmen “28 dager senere”) bygger seg opp med lag på lag av instrumenter og det kulminerer med en oppvisning i hvordan man lager mektig og bombastisk lyd. En artig ting å merke seg er hvor fantastisk samspilte, men samtidig introvert de egentlig er. Gitaristene Mike Moya Og Efrim Menuck som okkuperer henholdsvis høyre og venstreside av scenen sitter på stoler, og det virker som om de ikke ser opp fra instrumentriggene sine en eneste gang i løpet av konserten. De avslutter det hele med en loop av lyd der de en etter en vinker farvel til publikum og forlater scenen. En lydtekniker kommer ut og skrur av forsterkerne litt etter litt, så loopen dør sakte ut.

GY!BE laga virkelig magi på Rockefeller i kveld, og det må være lov å håpe at de snarest kommer med en ny utgivelse og at de finner det for godt å gjeste vår skandinaviske avkrok igjen.

God Bless You! Black Emperor

(Alle foto: Stig Fostervold)