I 2011 var Yelawolf på alle sine lepper. EP-en Trunk Muzik 0-60 hadde kommet ut i slutten av 2010, og verden lå for hans føtter. Forventningene var høye for hans neste slipp, Radioactive. Vi fikk det motsatte. Radioactive var kompromisser og kommersialisering på et nesten utilgivelig nivå. i fire år var det relativt rolig rundt Yelawolf, med noen småslipp her og der, før Love Story kom i april 2015. En revitalisert Yelawolf er nå på turné for å promotere albumet, og Vulkan fikk æren av å stå for lokalet.

Yelawolf går et par runder på scenen, åpner en øl og tar noen slurker fra en flaske whiskey før han setter igang. Musikken hans har kanskje blitt mykere, men det har ikke han. Allerede under låt nummer to, Catfish Billy, begynner det å bli svett. Hvor noen artister virker masete og slitsomme når de ber om henda i været og allsang er det lekende lett for Yelawolf. Det er en helt spesiell følelse hvor det virker som om han selv er en del av festen, og ikke bare et objekt for beundring. Slumerican, navnet han gav kulturen sin, er ikke bare en merkevare. Det er ekte. Selv helt mot slutten av turneen, konserten i Oslo er den nest-siste, virker dette som deres første hjemme alene-fest.

Push 'Em får lokalet til å koke over. Sjangerskillet viskes ut, og en moshpit vokser fram i midten av publikum. Det er ikke rom for å krysse henda og nikke annerkjennende til musikken her. Gitaren til Bones Owens hyler over beatsa til DJ Klever, og Yelawolf skriker, rapper og synger om hverandre. Innimellom er det en liten pustepause hvor det holder å løfte armene, men det tar aldri mer enn tre-fire minutter før det må hoppes igjen. Yelawolf blir ikke det spor sliten, og både stemmen og stemninga hans holder fra start til slutt.

I den siste plata har Yelawolf gått tilbake til røttene sine, samtidig som det er tydelig hvor mye han har vokst iløpet av karrieren. Da han i Love Story bestemte seg for å blande rappinga med countryrock og synging tok han en stor sjanse, og ikveld beviste han at han aldri har vært bedre enn nå. Det er ikke før man kommer seg ut i den kalde novemberlufta at man kjenner hvor skjelvende beina er. Konserten blir litt vel lang, men for musikkens del er det ingenting å klage på. Man blir sliten, ja, men det gjør ikke Yelawolf.