Den pliktfylte delen av uken er over; det er fredag kveld og duket for konsert på Scentrum Scene. Lokalet, som rommer ca 1750 mennesker, er helt utsolgt. Men det er ikke livsbejaende danselyst som har ført publikummerne hit i kveld, for det er Stein Torleif Bjella (med venner) som skal opptre, og hans appell ligger ikke i den dansbare melodien, men i den gode teksten.

At dette er en konsert for et mer avslappet, om ikke nødvendigvis voksent publikum (for her er alle aldersgrupper representert), merkes allerede på starttidspunktet. Der andre artister ofte har et oppvarmingsband eller to, for så å gå på mellom halv elleve og elleve, er det annonsert at Bjella skal gå på halv ni. Det er jo tross alt fredag og folk er slitne etter en lang uke, så det er fornuftig å ikke holde på til langt på natt. Selv om det bare er 20. November er scenen dekorert med et juletre og en brodert backdrop med teksten "Gledelid jul". Enkelt, men utrolig sjarmerende. Hjemmekoselig på et vis.

Støyen fra all småsnakking stilner umiddelbart når Stein Torleif Bjella entrer scenen fem minutter etter "avtalt" tid. Han hilser på pulikum og starter konserten med På pallen. Det blir med engang tydelig hvor lydhørt publikummet hans er, for lyden på gitaren er så svak at man nesten skulle tro at den ikke var plugget i en forsterker, men det er så stille i salen at det fungerer. Den lave lyden og det stilletiende pulikummet gjør at det hele føles veldig intimt. Man får følesen av at Scentrum Scene har krympet ned på størrelse med John Dee.

Det er først på tredje låt, når de spiller en litt mer hardtslående versjon av Melodisk sus at trommisen settes i arbeid og allerede da har det etablert seg en fortrolighet mellom artistene og publikum. Det er tydelig at dette er en konsert folk har gledet seg til og at Stein Torleif Bjella har dedikerte fans som faktisk lytter til hva han har å si. For under sangene kan man til stadighet se ansikter lyse opp av en av Bjellas tragikomiske hverdagsobservasjoner eller folk som snur seg mot hverandre og synger til hverandre i kor; som om de har et internt forhold til akkurat denne sangen og særlig akkurat denne tekstlinja. Mellom sangene forteller han korte og konsise fortellinger om livet i Øvre Ål; humoristiske fortellinger om einstøinger på bygda, eller han kommer med noen tips fra et levd liv. Til eksempel har han erfart at det meste kan repareres om det legges i bløtt.

 photo rsz_adnedyrnesli-002_zpsrlhgetr6.jpg

Det er to år siden mannen fra Ål slapp sitt forrige album, Heim for å døy, så det fantes et lite håp om å få høre nytt materiale. Og det fikk vi heldigvis. Han spilte to nye sanger og begge var i kjent Stein Torleif Bjella-stil, om kanskje ørlite grann lystigere i melodien enn vanlig. De var begge kjærlighetssanger, til henholdsvis ei jente og en hund. Siden de her ble spilt med fullt band blir det interessant å høre hvordan de endelige studioversjonene vil høres ut, men som en smakebit på hva vi har i vente, virker det absolutt lovende.

Den første av Stein Torleif Bjellas celebre venner som dukker opp på scenen er Ingrid Olava som gjør gjestevokal på Redningsmann. En fin duett hvor Olava spiller den kvinnelige rollen i teksten (Hun som trodde hun ville bli overlege – spesialist på øyre-, nasering).
Etter hun forlater scenen introduserer Bjella neste låt ved å fortelle at han var så langt nede på det tidspunktetet han skrev låta at han vurderte fast arbeid. Når han og bandet så drar igang en solid tungrock versjon av mayhem heime, er det godt å vite at det ble med tanken. Til både Mayhem Heime og Øvre-Ål Resort er det god stemning blant publikum og foran scenen danses det.

Etter et en god rekke sanger med et høyere volum og raskere tempo trappes det litt ned igjen.
Forfatteren Frode Grytten entrer scenen med en notatbok i hånda og tar over for en liten stund. Man skulle kanskje tro at det kunne bli ødeleggende med diktlesning for et uforberedt publikum i Stein Torleif Bjella-rus, men tekstene Grytten leser opp er lette å få tak på; de er direkte og poengterte, med et komisk skråblikk på ting som omgir oss i dagens samfunn. Rosabloggere, glutenhysteri, treningspress, fremskrittspartiet og Kjetil Rolness er eksempler på ting han, på satirsk vis, uttrykker sin ambivalens for. Han leser opp alene og under både Heidersmenn og Psykisk kan du vera sjøl og det funker overraskende bra. Det er jubel i salen når Grytten avslutter sine diktopplesninger. Responsen er rett og slett overveldende.
Heidersmenn er også den første sangen på konserten hvor det oppstår noe man må kunne kalle for allsang. Men ikke den klassiske typen allsang hvor publikum synger med av full hals og danner én stemme som nærmest overdøver artisten. Det er heller slik at alle synger med - for seg selv - men allikevel høyt nok til at stemmene som en helhet tar form av en slags ydmyk allsang.
Etter en slik ydmyk form for allsang på både Heidersmenn og Psykisk kan du vera sjøl er publikum i ekstase og tempoet økes igjen. Det er i hele tatt en veldig fin balanse gjennom hele konserten. Låtutvalget og rekkefølgen gjør at det aldri blir hverken slitsomt eller kjedelig.

 photo rsz_1adnedyrnesli-003_zps8tkzinjh.jpg

Da de har spilt noen låter til sier de takk for seg og forlater scenen. Men det går ikke publikum med på. De vil ha mer! Hele salen roper, klapper og tramper for å få artistene ut på scenen igjen. Lyden er så massiv at det ville vært umulig å ikke komme tilbake på scenen. Det unisone kravet fra publikum er så sterkt og tydelig at om Bjella hypotetisk sett hadde spillt absolutt alle sangene sine, ville han vært nødt til å komme ut på scenen igjen for å synge noen av dem på nytt.

Når han så kommer ut igjen er det utdeling av fruktkurv. Dette er en greie han har holdt på med i en god stund, hvor alle får utdelt et lodd i inngangsdøra, og dermed får muligheten til å vinne en fruktkurv ved loddtrekning. Den heldige vinneren er en mann som sitter nesten øverst på galleriet, så Bjella spør publikum om det går greit at han spiller en låt mens vinneren baner seg frem til scenen for å hente premien sin. Da ingen har noen innvendinger mot dette setter han igang låta Innegubbe. Deretter kommer bandet ut på scenen igjen og de spiller videre Søt Harmoni og Undergang. Som siste nummer på konserten kommer Ingrid Olava ut på scenen igjen og synger med på Romantikken gjer meg sjuk.

Når konserten er ferdig blir jeg forbauset når jeg ser på klokken at det har gått snaue to timer. Det er fascinerende hvordan så langsomme låter kan få tiden til å gå så fort. Alle som har vært med på konserten kommer ut på scenen igjen. De steller seg opp på rekke og bukker i takt mens publikum viser sin begeistring. Nok en gang fylles hele rommet med rop, klapping og tramping. Det er et tydelig fornøyd publikum som takker for konserten. Og det er en tydelig fornøyd gjeng som står på scenen og betrakter det hele. Det siste Stein Torleif Bjella sier gjennom mikrofonen før de går av scenen er "Detta gløymer me aldri" – og det tror jeg gjelder for samtlige i hele lokale.


Foto: Ådne Sandvik Dyrnesli