Det finnes bare en Lemmy Kilmister. Verdens tøffeste og mest genuine rocker som igjennom flere tiår har herjet rundt i aller beste sex, drugs & rock n’roll-stil. Det Lemmy ikke har gjort er det rett og slett ikke verdt å skrive hjem om, og om 3 uker fyller han 70 (!), noe som sikkert kommer like overraskende på ham som alle oss andre tatt i betraktning av livet han har levd.

i et godt utsolgt Spektrum summet det spent blant publikum fredag kveld. Motörheads haltende turnè så langt ga rom for bekymringer om bandet i det hele tatt ville møte opp på scenen, ikke minst fordi dette også så ut til å bli siste runde med bandet skal man tro rapportene fra de tidligere konsertene denne høsten. Etter to oppvarmingsrunder med henholdsvis Girlschool og Saxon var sannhetens øyeblikk kommet. Lysene slukkes før lyden av sirener og fly suser igjennom arenaen og publikum setter i et brøl idet den gigantiske lysriggen formet som et gammelt jagerfly tennes og beveger seg nedover mot scenen. Det er kanskje tidenes feteste lysrigg, det skal de ha.

 photo Motorhead_Therese Wangberg_002_zps1ntbrisv.jpg

Første låt ut er derfor ikke uventet Bomber og Lemmy sparker igang konserten. Det vil si, det er nok svært lenge siden den mannen har sparket noe som helst, men rockens gudfar er et såpass kjærkomment syn for publikum at de mottar han som den helten han er uansett hva han måtte finne på.

Setlista er full av godbiter som bare et langt liv i rockens tjeneste kan gi, og inneholdt Metropolis, The Chase Is Better Than the Catch, Orgasmatron og Doctor Rock for å nevne noen. Sistnevnte ispedd en særs energisk trommesolo fra Mikkey Dee, tilbake i god form så det ut som (Lemmy forsvinner samtidig bak monitorene. Kanskje noen tenker han trenger en pause, men jeg velger å tro han bare trenger en whiskey. Menn som Lemmy tar jo ikke pauser, hverken på scenen eller i livet, det er noe alle vet).

 photo Motorhead_Therese Wangberg_003_zpsfcwhinid.jpg

Sist ut i hovedsettet er selvfølgelig Ace of Spades, og til tross for ullen lyd (vil lyden i Spektrum noen gang bli optimal?) kommer dette alltid til å være tidenes rockelåt, og når man samtidig tenker på at dette mest sannsynlig er siste gangen man få høre denne fremført live, så blir det nesten for mye for noen og en hver. Lemmy er for lengst tilgitt for at han sliter både med vokalen og uttalen, dette er og blir et høydepunkt.

Ekstranummeret består av Whorehouse Blues og Lemmy takker Oslo-publikummet og avslutter med å si “Don’t forget us, we are Motörhead and we play fuckin’ rock n’roll!” før Overkill blir siste låt ut og bandet forlater scenen. Det er i grunnen litt trist, men samtidig er kveldens konsert et solid bevis på at rock er mye mer enn musikk, og det skal Motörhead og Lemmy ha mye av æren for. Lenge leve!

Foto: Therese C. Wangberg