Som jeg gjort de andre dagene, velger jeg å skrive mest om de konsertene jeg opplever som de beste. De som har det lille ekstra som trengs for at du skal gå fra trygt og solid til fantastisk bra. Dessverre ankommer vi området litt senere enn først forventet, så Sulphur og Solefald har allerede spilt når vi kommer inn dørene. Dermed ankommer vi akkurat i tide til One Tail, One Head. Solide saker, men jeg er ikke helt i modus ennå, så det fungerer mest som en halvtime for å komme i sonen. Herfra går jeg ned til hovedscenen og ser Manes. Veldig kult og tidvis meget behagelig. Det her kunne vært en glitrende booking for Nattjazz. Stødige musikere, solid gjennomført og absolutt noe jeg vil sjekke ut flere ganger. Men her velger jeg heller å skrive mer om kveldens neste konsert, Krakow inne på USF Sardinen.
Det åpner fantastisk bra. Massivt, atmosfærisk, vakkert og brutalt på en og samme tid. Instrumentalstykket som åpner konserten er rett og slett vidunderlig. Så er det videre til delen med mørkere og hardere metal. Fremdeles låter det utrolig fett, selv om det bommes litt både fra vokal og strenger i begynnelsen. Setupen med to trommiser er ultradigg og kommer ekstremt godt til rette under de seige, tunge partiene. Dette er noe de har gjort nå for anledningen, og det er bandets tidligere trommis, Cato Olaisen (Ribozyme, Major Parkinson) som bidrar til at bandet får en ekstra, liten dimensjon denne aftenen. Krakow gir oss også kveldens eneste lasershow, selv om det kanskje er å tøye strikken langt å kalle det akkurat det. Men det er i alle fall laser som tegner logoen til bandet på den sorte veggen bak dem, også dette under et langt, deilig instrumentalparti. Relativt enkelt, men det ser både kult og forfriskende ut.
Så er det avslutningen da. Selv om jeg ikke skal skrive veldig mye om den, var den så åndssvakt bra at den fortjener et eget avsnitt. For første, og foreløpig eneste gang på festivalen, har jeg gåsehud, klump i halsen og en gledeståre i øyekroken. Lydbildet er så astronomisk stort og deilig at det er vanskelig å beskrive. Om jeg skal rangere musikalske enkeltøyeblikk så langt i år, er denne avslutningen en soleklar nummer en.
I gledesrusen spaserer jeg inn på USF Røkeriet og ser Arcturus. Et avantgarde-metal som har 25 års fartstid bak seg. De har flere ben å stå på, de er dyktige musikere, kult sceneshow, høres ut som ingenting annet og har en frontmann som shower og er veldig morsom å både se og høre på. En liten komiker i magen, og en bra vokkis. For meg blir dessverre showet og småpratingen mellom låtene det mest underholdende, og jeg tenker mer og mer på neste konsert, som er med Djevel oppe i Studio.
Konserten med Djevel er kanskje den jeg har aller størst forventninger til i kveld. Blackmetalgutta har opparbeidet seg et godt liverykte og det blir første gang jeg ser dem denne kvelden. Og for all del; det oser av energi og spilleglede, men jeg synes ikke at de treffer helt. Det rotes litt i flere av overgangene og det er ikke så tight som jeg mistenker dem for vanligvis å være. Innimellom låter det dritbra, men langt fra hele tiden. Litt skuffende, men jeg er overbevist om at det bor mye mer i dette bandet, så jeg gleder meg allerede til å sjekke dem ut igjen neste gang i er i byen.
At Djevel blir litt halvveis, kommer enda bedre til syne når 1349 går på hovedscenen omtrent femten minutter senere. For her er alt et par knepp bedre. Helt fra første strofe, sitter det perfekt, låtene er fantastiske, energien på scenen er på topp, de har en av verdens beste blackmetal-trommiser bak seg, vanvittig presise gitarister og bassist, og en fabelaktig god mann i front. Dette smitter umiddelbart over på publikum og vi er vitne til en relativt brutal og aktiv moshpit. Jeg tror vi må tilbake til nittitallet før vi finner forrige konsert jeg var på med et like energisk publikum. Av alle de råe blackmetalbandene så langt på festivalen, må dette helt klart sies å være den beste. Sceneshowet til Gorgoroth er nok drøyere, men 1349 gjør likevel alt perfekt. Intrikat riffing med thrashtendenser, og ufattelig drivende og kompromissløst. Konklusjonen blir at dette var helt perfekt.
Jeg løper fra det som har vært årets konsert så langt, via burgerteltet på utsiden av USF Verftet, og opp igjen til Studio, hvor Nekromantheon står klare. Og snakk om å løpe fra det ene høydepunktet til det neste! Gutta fra Kolbotn må jo være landets soleklart beste thrashmetal-band. Er det seriøst mulig å være raskere og mer presis når det kommer til fete gitarriff? Det her blir en thrashleksjon som jeg aldri har vært i nærheten av tidligere. Eksepsjonell trommis, veldig gode folk på bass og gitar, men aller mest av alt må jeg trekke frem bandets frontfigur og riffmester, Arild Torp. Og for noen fantastiske soloer han skyter ut mellom brølingen og speedriffingen! Det her er musikalsk virtuositet på høyeste plan, og jeg hadde ikke engang giddet å prøve å gjøre det her etter dem, for det er det nok de færreste som får til. Og jeg elsker denne oldschool-lyden, og imaget for den saks skyld. Kombinasjonen thrash og oppnedkors synes jeg kanskje er litt rar, men det gjør jo egentlig bare at de blir litt onde i tillegg til at de er veldig sinte! Sykt bra!
Ok. Nå har jeg opplevd to helt drøyt gode konserter på rappen. Alt må vel bli nedtur etter dette? Det er bare Ihsahn som står igjen i kveld, og som får mulighet til å bevise at jeg tar feil. Og det klarer han i stor grad, sammen med sitt band av eminente musikere. At dette er den best skolerte gjengen med musikere her, er jeg ikke i tvil om. Ihsahn selv er et musikalsk unikum, kan spille omtrent det som er av instrumenter, men som gitarist er han helt fantastisk. Men så synger han jo også dritfett, enten det er melodiøs vokal i de store, pompøse og luftige komposisjonene som fremføres, eller som grawler når de kjører blackmetalstil. Og også her bør Nattjazz være våkne og prøve å booke denne gjengen. For dette er like mye moderne jazz, som det er metall, og det tekniske nivået de holder er skyhøyt. Man skal alltid være forsiktig med å påpakke folk betegnelsen geni, men Tveitan (Ihsahn) er definitivt godt innenfor bemerkelsen musikalsk geni. Symbiosen av mørk metal, prog, ambient og jazz er helt uovertruffen!
Alle foto: Oddbjørn Steffensen
