Ezra Furman fra Chicago ble først lansert i Europa i fjor med albumet Perpetual Motion People, på britiske Bella Union. Tidligere hadde han gitt ut to album solo og tre med sitt forrige band Ezra Furman & The Harpoons. Perpetual Motion People ble en kritikerfavoritt takket være genreblandingen, energien, den pønkete vokalen og de spesielle tekstene. Foran et halvfullt John Dee spilte Furman nesten bare fra den plata og den forrige, Day of the Dog (2013).

29-åringen entret scenen alene, iført skjørt, bluse, perlekjede, håndveske, leppestift og caps. Mens han spilte noen minutter av Link Wrays instrumentalklassiker Rumble på gitaren, kom også hele hans band inn. The Boy-Friends består av Jorgen Jorgensen på bass, Sam Durkes på trommer, Ben Joseph på keyboards/gitar og saksofonisten Tim Sandusky, som med sine hylende, voldsomme og tidvis atonale saxutblåsninger fikk meg til å tenke på Ian Dury & The Blockheads' Davey Payne. Ellers er det lett å sammenligne Furman med Lou Reed og Jonathan Richman.

Bandet begynte med den ultrafengende 2015-singlen Restless Year, og vi merket straks at Ezra Furmans stemme var blitt ekstra rå. Han bjeffet nemlig ut tekstene på en måte som minnet om Gordon Gano fra Violent Femmes. Pønkete vokal og herlig sax fikk vi også på den tre år gamle I Wanna Destroy Myself. Deretter fulgte en helt ny og bra sang, Teddy I'm Ready, som begynte rolig og endte i et rocka klimaks komplett med falsettsang. Den ble godt mottatt av det entusiastiske publikumet. At the Bottom of the Sea bød på Bo Diddley-rytmer og saksofonisten på maracas.

 photo DSC_0139_zpsipseojen.jpg

Det ble variert konsert der Furman sjarmerte publikum mellom låtene med sin humor og sine låtintroduksjoner. B-sida The Prisoner handler for eksempel om stockholmsyndromet, mens Body Was Made er en forsvarstale om at folk skal få være så femi eller maskuline de vil. Selv kaller Furman seg kjønnsnøytral. Han bød også på ei coverlåt, Nirvanas In Bloom, som han sang med en hvesende, feminin stemme som minnet om ei gammel dame!

Furman flørter også med 50-tallsrock og spesielt doowop. På høydepunktet Pot Holes bidro tre av hans Boy-Friends med herlig bassvokal. Også Haunted Head og poplåta Lousy Connection har elementer av doowop. Ei annen gromlåt var Can't Sleep In Your Brain, som begynte som en følsom ballade for så å eksplodere med pønkete energi mot slutten. Eksplosiv ble også siste ekstranummer, Tell 'em all to go to hell, som har frekk og morsom tekst.

Ezra Furman viste de heldige frammøtte at han vil være å regne med i lang tid framover. Hans fengende, tidvis kommersielle låter burde få et større publikum, og albumene hans blir stadig bedre. Han holdt en glimrende og variert konsert som både bød på pop, rock, doowop, r&b og viser. La oss håpe han blir booket til Øyafestivalen neste år!

Foto: Ellen Lund / Gaffa.no