Etter å ha spilt sin første by:Larm-konsert på Sentrum Scene torsdag, var det fredag kveld en mye mer intim venue som sto for tur, nemlig lille John Dee. Dermed var det også ganske så fullt med folk da han tok til scenen med fullt band, og satte i gang med et sett som viste både positive – og ikke fullt så positive sider ved musikken hans. DePresno kan med rette kalles en uslepen diamant. Potensialet er gigantisk, og både låtene og stemmen hans har alt som trengs for å kunne gjøre det veldig så stort. Dessverre tok det lang tid før det hele falt på plass denne kvelden, ikke av mangel på talent, men rett og slett fordi det ikke helt ser ut til at han har bestemt seg for hva han vil/bør gjøre enda.
De første sjelfulle R&B-lydende låtene lente seg tungt på vokallinjer, som han ikke helt klarte å innfri. Det føltes som om han prøvde for hardt å være noe han gjerne ville være, men kanskje ikke helt var, og det lød surt og usikkert oftere enn man ønsket. Men akkurat da man tenkte at man visste hvor man hadde ham, begynte han å snakke til publikum med den dypeste bass-stemme, og man tok seg selv i å tenke «hvorfor i all verden synger han ikke med den stemmen?? det hadde jo vært fantastisk» - og så plukket han opp gitaren og gjorde han nettopp det. Iallfall mye mye nærmere enn den nesten tilgjorte R&B-stemmen han brukte første halvdel av konserten. De neste låtene var en nytelse å høre på, med naturlig stemmeleie, krystallklare og rene toner uten antydning til usikkerhet og surhet, og en sound og stemme som kunne minne om artister som George Ezra og Leonard Cohen.
DePresno har evne og muligheter til et lang liv på scena. Men talentet bør rendyrkes, retninger velges, og låter og sang-teknikk finjusteres. Hvis dette gjøres, er det ikke mange ting som vil kunne stå i veien for suksess.
