Med unntak av en Nobelspris-opptreden, har et Oslo-besøk fra Mariah Carey vært mangelvare hele veien gjennom hennes nå 26 år lange platekarriere.

I det vi skriver april 2016, er det snaut to år siden hennes forrige album, hennes fjortende med den snappy tittelen Me. I Am Mariah... The Elusive Chanteuse. Låter fra den utgikk med høye kneløft, og bare en drøy måned etter at hun spilte en solid bukett fra sitt 15 millioner-selgende debutalbum fra 1990 i Las Vegas, var alt borte der i fra også.

Men det er plenty av hits å ta av likevel, og et publikum på drøyt 4.000 fikk nok å mimre til. Emotions kom tidlig, og understreket at pophistoriens klareste falsett fremdeles lever. En falsett som ryktes å ha åpnet både fjernstyrte garasjeporter og kommunisert med menneskets beste venn, hunden.

For i en alder av 46 (eller er det 47, selv Wikipedia er usikker), låter det praktfullt av sangfuglen fra New York over et kvart århundre inn i en sangkrevende karriere.

Men både stemmen og kroppen holder, etter å ha blitt bært inn av danserne på en sjeselong av velur iført kun en paljettblinkende body av sølv. Hun ga seg i kast med ballader som My All (kveldens første), MTV Unplugged-suksessen og Jackson 5-coveren I'll Be There hvor hun duetterte både med Trey Lorentz og selveste Michael Jackson selv fra barneårene på storskjerm, til Phil Collins' Against All Odds som hun i sin tid gjorde en nyinnspilling av sammen med Westlife.

De uptempo og kvikke låtene samlet hun i en underholdende medley midtveis, der vi fikk Touch My Body, Obsessed, Shake It Off og Heartbreaker.

Den siste halvtimen ble imidlertid tilbrakt Las Vegas-style, sammen med en hovedperson i sjelden langkjole i en sekvens der til og med vindmaskinen fikk en time-out.

Oh…..these emotionals songs…! What can I do..?, sa hun etter Whitney Houston-samarbeidet When You Believe der hun på nytt sang duett på storskjermen med en fallen stjerne. Så kom en liten bukett med balladeretro til slutt i form av blockbusterne Hero og Without You avslutningsvis.

Det var mer Vegas enn popsirkus i Spektrum torsdag, med en forsåvidt minimalistisk scene (iallefall målt opp i mot Rihanna, Lady Gaga, Madonna og andre damer ute på veien). Bandet også var fyldig, med hele tre keyboardister, tre korister, bass og trommer. Og faktisk helt fritt for gitar, utrolig nok.

Men resepten ble likefullt en 90 minutters seanse med en aldri så liten legende, som sang og leverte ekte vare sammen med musikere som spilte mye og hadde programmert minimalt.

Det ble aldri helt fest, men det ble en sjanse til å lene seg tilbake å lytte til smektende ballader fra 1990-tallet sammen med en dame som fremdeles kan levere de.

Den litt anstrengte utgangen på We Belong Together glemmer vi lett, og takker heller for at vi fikk delta på en troverdig "direktesending" i dette selskapet.

Noe som så absolutt ikke er en selvfølge i denne delen av popbransjen.

Foto: Terje Dokken