Tindersticks har siden midten av 90-tallet lagd stemningsfull, intens, dvelende og mørk indie-pop. De var opprinnelig en sekstett, men etter at fiolinisten og rytmeseksjonen sluttet, har London-bandet bestått av Stuart A. Staples (vokal, akustisk gitar), Dave Boulter (keyboards, xylofon) og Neil Fraser (gitarer). På scenen hadde de med seg en bassist og en trommis som også koret godt. Staples' mørke stemme kan sammenlignes med Scott Walkers.

Det er lenge siden Chateau Neuf har holdt konserter med kjente artister. I går var det halvfullt i Storsalen (kapasitet: 950), der akustikken er strålende og alle ser godt fra sine sitteplasser i det flotte amfiet. Staples sang glimrende i går, men kunne godt sagt noe til det høflige publikumet, som lyttet andektig. I det minste et lite takk, eller aller helst litt om låtene. Men første gang han åpnet munnen, var det for å klage på bråk fra "the fucking door", som folk brukte for å komme seg ned til baren og toalettene. Etter dette satt vi som på nåler i frykt for å påkalle hans vrede! De fem musikerne ble heller ikke presentert ved navn.

Tindersticks' repertoar besto hovedsakelig av låter fra de fire albumene som er kommet ut etter splittelsen i 2006. De begynte med Second Chance Man (2012) og så de to første av totalt sju sanger fra 2016-albumet The Waiting Room. Publikum kjente tydeligvis ikke godt til denne plata, hvorfra bare den fengende singlen Hey Lucinda fikk mye applaus. De to låtene Tindersticks spilte fra andrealbumet, anno 1995, ble mottatt med begeistring: Sleepy Song og She's Gone. Sistnevnte sågar med trampeklapp.

Blant kveldens høydepunkter var den elegante soulsangen Show Me Everything og coverlåta Johnny Guitar, som ble sunget av Peggy Lee i 1954-filmen med samme navn. Her manet Tindersticks fram herlige western- og texmex-stemninger. Bandet ble klappet fram til to ekstranumre: den fengende Sometimes It Hurts og balladen My Oblivion. Mange hadde nok ønsket seg klassikeren Tiny Tears, men den spiller de visst ikke lenger live. Alt i alt en god konsert, men som ville blitt enda bedre om ikke Stuart A. Staples hadde vært sur.