“Hei igjen, Oslo” lød det fra Magne Furuholmen i Oslo Spektrum fredag kveld, på den første av 6 avsluttende norgeskonserter på Cast In Steel-turneen. Det skjeve gliset dette ble sagt med, kan nok forklares med at sist gang a-ha sto på scenen som headlinere i Oslo Spektrum, var det et heller tårevått farvel fra et band som spilte “sin siste konsert”. 6 år senere er de tilbake, og det føles som om de aldri var borte.

Som alltid på a-ha’s konserter var det et svært så internasjonalt publikum som var til stede, med flagg fra alt fra Wales til Japan spredt rundt omkring. Mange har fulgt bandet i mangfoldige år, og til tross for at praten stort satt foregikk på norsk fra scenen, tok Morten Harket og Magne Furuholmen seg tid til å forklare for sine utenlandske venner at “Det her er akkurat det vi sier på de andre konsertene dere har vært på andre steder, så bare juble når de andre jubler”.

 photo A-Ha_20160430_0275_Terje_Dokken_zpsbnf3qlsp.jpg

Kalaset startet med I’ve been losing you og Cry Wolf, med visuals stormende over backdrop’s som mange Mew-fans nok ville synes merkelig kjente. Danske Mew sin vokalist Jonas Bjerre har nemlig vært tungt involvert i det visuelle på denne turnéen, et samarbeid som forgreiner seg ut fra hans mangeårige arbeid med Magne Furuholmen i den eksperimentelle gruppen Apparatjik.

Med seg på turnéen har de fått Anneli Drecker som bidrar med backingvocals gjennom hele showet, og som også synger duett med både Harket og Paul Waaktaar-Savoy, på respektive Crying In The Rain og Savoy-coveren Velvet. Det at også de andre gutta fikk kjørt seg på hovedvokal var et fint innslag i konserten, og også Furuholmen fikk kjenne på spotlighten da han sto for vokalen på Lifelines - en låt opplyst av tusenvis av mobiler i publikumshavet.

 photo A-Ha_20160430_0467_Terje_Dokken_zpss52xsnoh.jpg

Da gutta kjørte avslutningskonserter i Spektrum for 6 år siden var det et stående publikum på gulvet, og om det at alle satt hadde innvirkning på den generelle stemningen er vanskelig å si, men det var et usedvanlig tamt publikum i Spektrum denne kvelden. De mest hardnakkede fansen reiste seg under første låt, men de var de eneste. Resten av Spektrum satt, pratet, sjekket mobilen, og klappet høflig mellom låtene. Ikke engang Furuholmen fikk med seg publikum da han spurte om alle hadde det bra. "Norsk høflighet?" spurte han med en liten antydning til sarkasme, og fikk med seg litt flere. Og sarkasmen var delvis fortjent, for selv om showet hadde sine dødpunkter, spesielt under nyere materialet, var det tight, og svært profesjonelt gjennomført - selvfølgelig.

 photo A-Ha_20160430_0436_Terje_Dokken_zpshbn6hmva.jpg

At det er 25 år siden guttene første gang sto på scena i Oslo Spektrum skulle man ikke tro, de holder seg uforskammet godt, og musikken er akkurat like sprek og fylt av spilleglede som den alltid har vært. Gutta ser ut til å trives på scenen, og småpraten sitter løst mellom låtene: “Dette er en av favorittlåtene mine. Og en av favorittlåtene til resten av bandet - iallfall i følge meg” forteller Harket til publikums store forlystelse under introduksjonen til Looking For The Whales. Humoren er tilstede igjennom hele konserten, men likevel løsner det ikke for publikum før mot slutten av konserten når de gode gamle hitsene kommer som perler på en snor. Men når Foot Of The Mountain buldrer løs og Hunting High And Low avslutter hovedsettet, reiser også de bakerste publikummerne seg for å synge, klappe og danse med, og å hylle det nærmeste vi nok kommer levende pop-legender her til lands. Hitparaden fortsatt gjennom to encores, med Living Daylights som høydepunkt før evig-unge Take On Me avsluttet det hele på eksplosivt vis.

a-ha kan legge opp så mange ganger de bare vil, publikum vil alltid stå klare til å velkomme dem tilbake med åpne armer når fingrene klør etter å plukke opp instrumenter og mikrofoner igjen.


Foto: Terje Dokken