I 2014 oppdaget Columbia Records den talentfulle Leon Bridges fra Fort Worth i Texas, som har gjenopplivet 1960-tallets rhythm and blues og soul. Han er ikke mer enn 26 år gammel og kan allerede krysse av en del ting på sin liste – en Grammy-nominasjon og flere turnéer verden rundt. Men den tingen som gjør han aller mest stolt, er at han har fått betalt sin mors gjeld. Leon har nemlig vokst opp under tøffe forhold, og før han tok verden med storm var han en simpel oppvasker på en restaurant, og opptrådte på si under såkalte ”Open-Mic Nights” rundt omkring i hjembyen hans. I går, tirsdag 10. mai, holdt han sin første Norgeskonsert på Rockefeller. Akkurat klokken 22.15 kom bandet inn på scenen bestående av seks personer, etterfulgt av retro-soulens redningsmann, Leon Bridges. Nå sto Norge endelig for tur for en soulfylt kveld.
Debutalbumet Coming Home, som ble sluppet i juni 2015, inneholder en variant av sax, piano, orgel og gospelkoring. Derfor var det spennende å se hvordan Leon ville klare å få til dette live. Det viste seg fort at det var ingen grunn til bekymring. Med seg hadde han både kordame, trommeslager, orgelspiller, gitarist, bassist og saksofonist. Lydkvaliteten var ubeskrivelig høy denne kvelden. Samtidig ble man oppslukt av Leons varme soul-stemme når den spredde seg i rommet. Her snakker vi profesjonalitet på høyt plan.
Etter åpningen med Smooth Sailin’ var det rett over i neste ballade, og sånn gikk det ellers i et kvarters tid. Det var som om Leon visste at han måtte varme opp det norske publikummet før han tok en liten pause. Etter fire låter sto man helt frosset av entusiasme. Leon ga en kort og ydmyk presentasjon av seg selv, hvor han deretter spurte etter damene i rommet. Neste låt var nemlig dedikert til de. Better Man handler om å alltid sette sin kjære før seg selv: "I'd swim the Mississippi river. If you would give me another start, girl". Det var en klar favoritt blant publikum.
Leon fikk publikum til å le med sine muntre småkommentarer, men klarte også å være alvorlig. Han fortalte litt om noen av låtene sine underveis. Brown Skin Girl er et kjærlighetsbrev til ekskjæresten, Lisa Lawyer er en hyllest-sang til moren, og Twistin’ and Groovin’ er en fortelling om besteforeldrene hans: ”Up under that red dress are legs long as the bayou trees. She got a golden smile, I know she is the one for me in the room”. Man ble sugd inn i Leons univers på godt og vondt, og her hadde man lyst til å bli hele kvelden.
Det er store sko å fylle når man blir sammenlignet med noen av soulens store legender, som Otis Redding og Sam Cooke. Men den sjarmerende og lattermilde Leon Bridges gjør det med stil. Ikke nok med at han fikk folk til å le og danse, men han rørte også folk med sin positivitet og fine sangstemme. Det var med andre ord en intim opplevelse. Som han selv har uttalt tidligere i intervjuer, er soul noe man må føle. Og det gjorde nordmennene virkelig denne kvelden. Soulen kunne man føle helt inn til beinene takket være Leon. Mot slutten gikk bandet av scenen, og vi sto kun igjen med en akustisk gitar, Leon og hans kordame. Hele Rockefeller var som hypnotisert da de fremførte River. Kordama tok et vers alene, som ga publikum gåsehud, etterfulgt av Leon, som modulerte på det siste refrenget. For et sammenspill. Det var derfor med god grunn da han forsvant fra scenen at folk jublet etter mer. Han kom tilbake med god energi og to ekstra låter (Pussy Footin’ og Mississippi Kisses) som eskalerte med dans og allsang.
Hele konsertopplevelsen i går var i seg selv et høydepunkt. For hver låt som kom, jublet publikum enda mer. Leon Bridges har kanskje gjenopplivet 1960-tallets musikk, men han har også utvilsomt klart å gjøre det til sitt eget. Han er nåtidens soul-stjerne og fortjente hver applaus han fikk i går. For en kveld!
Foto: Julia Naglestad
FLERE KONSERTER
Tidevann på Slipen scene
Og vi lot oss skylle med under slippkonserten.
L'Impératrice på Sentrum Scene
Pulserer gjennom Pulsar, og viser at de kan klare å leve videre.