Jonathan Wilson (41) er blitt en stor kritikerfavoritt de siste fem årene, og viste under denne nesten to timer lange konserten at han er en glimrende vokalist og gitarist. Hans singer-songwriter-poprock har røtter i Los Angeles' Laurel Canyon-miljø og hippieånd fra 70-tallet, og Neil Young er blant artistene det er lett å sammenligne ham med. Hans 3. norgesbesøk var på et 1/3 fullt Rockefeller der scenen var flyttet ned på gulvet og stemningsfullt belyst. Det lydhøre publikumet satt på stoler like foran, så det ble veldig intimt.

Wilson begynte alene med sin akustiske gitar og tittelsangen fra gjennombruddsalbumet Gentle Spirit. Men så entret Omar Velasco (som tidvis hadde imponert som oppvarmingsartist) scenen og ble der resten av kvelden. Han spilte hovedsakelig rytmegitar og bidro med flott harmonivokal. Så fulgte den eneste nye sangen, Rare Birds, der Wilson briljerte på slidegitar. Og vi fikk en munnspillsolo på Can We Really Party Today, som har noen herlige taktskifter.

Desert Raven var den første av fem sanger der Jonathan Wilson spilte elgitar (en Fender Telecaster), og jeg må si det livet opp mellom alle de akustiske, som dessverre ble i ensformigste laget. Vi fikk en veldig lang solo med wah-wah-effekter på Dear Friend, som også bød på nydelig tostemt vokal. Ride var hentet fra en ep hans kjæreste Lana Del Rey ga ut i 2012. Men han sa ikke noe om henne. De få gangene Wilson åpnet munnen, var det for å komme med fleipete kommentarer og historier.

Vi fikk en strålende versjon av Arlo Guthrie-klassikeren Coming in to Los Angeles (som han ga ut på sitt minialbum Slide) og en rar versjon av Madonnas La Isla Bonita der introen hentet noen takter fra Papa Was A Rolling Stone og vi fikk en lang solo. Ikke helt vellykket, etter min mening.

Men avslutningen av konserten var strålende: Moses Pain og ekstranumrene Ballad of the Pines og Love To Love. Sistnevnte er Jonathan Wilsons mest kommerse og fengende sang, og burde ha ført til allsang. Han lovte å komme tilbake til Norge neste vår, når hans nye album utgis. De fleste låtene denne kvelden fungerte bra akustisk, men vi savnet tidvis flere soloer og de svære arrangementene fra platene.

Foto: Alex Hoel