Den fantastiske soulsangeren Michael Kiwanuka er en av artistene jeg virkelig gleder meg til å se i kveld. Londoneren har en nydelig stemme og en klassisk og fin tilstedeværelse på scenen. Han leverer bra også i kveld, men jeg føler at magien jeg har ventet på uteblir. Kan det være antiklimakset jeg opplever etter at Vintage Trouble nettopp har levert en av de råeste konsertene jeg har sett? Kanskje.

Samtidig er det nok også litt av de samme tingene som jeg slet med tidligere i dag, da Israel Nash spilte. Det er sikkert, trygt og godt, men de siste prosentene mangler liksom litt. Nå skal det også sies at jeg fikk posisjonert meg ganske dårlig og veldig langt bak her, så enkelte ting går jeg kanskje glipp av, siden jeg må konsentrere meg maks for å fokusere forbi den feststemte folkemengden som står mellom meg og artisten. Det er ganske mange snakkesalige mennesker der!

Musikken hans har både bredde og karakter. Delen av publikum som står noenlunde i nærheten av scenen ser ut til å kose seg med konserten, og resten koser seg i sommersolen som skinner over Bergen. Alle er fornøyde, meg selv inkludert. Det er jo et godt utgangspunkt, men selv om jeg er glad og fornøyd, blir det i mine øyne en til konsert som får den intetsigende midt-i-mellom karakteren. Ingenting er dårlig, alt er trygt og solid, men så stopper det liksom der.

Foto: Oddbjørn Steffensen