Jeg ble både begeistret og overrasket da jeg så at Ghost ble bekreftet til Bergenfest. Ikke fordi de er for store for festivalen, men fordi det krever litt baller å booke band som synger om Satanas og om at vi skal «Come together as Lucifers son». Jeg ser også noen skeptiske øyne når Papa Emeritus og hans navnløse ghouls entrer scenen. Men det tar ikke så veldig lang tid før også skeptikerne forstår at dette ikke er så skummelt som det først kan virke som.

Bandets nese for den gode og fengende melodien i kombinasjon med deres uhøytidelige lek med det okkulte, gjør livekonseptet til en sikker vinner. For dette er fantastiske musikere som spiller musikk som er lett å like, samtidig som det nesten er en teaterforestilling, hvor handlingen er så enkel som at Papa er en slags demonisk antipave, og vi er menigheten. Han dirigerer bandet og han dirigerer oss.

De siste årene har de maskerte rockerne turnert stadioner med band som Foo Fighters, Metallica og Iron Maiden og det er stort sett vanskelig å oppdrive billetter til deres egne shows. Og jeg er sikker på at de i kveld fikk noen flere fans som ikke visste noe om dem på forhånd. For min egen del må jeg innrømme at jeg skulle ønske at de også var et par hakk mørkere også musikalsk sett. Riffene er som regel drøyt fete, men vokalen er mer koselig enn skummel. Jeg er veldig glad i skummel når man kommer til den mørkere delen av rockeskalaen.

Det eneste som ødelegger litt i kveld, er sommersolen. Ghost passer utvilsomt best inn i mørket, og sånn sett burde de helst avsluttet en av kveldene her istedenfor å spille klokken 2030 på en utescene. Å booke Ghost til en utescene i dagslys, blir litt som å booke Plumbo til noe som helst. Men jeg er sikker på at arrangøren også hadde ønsket seg Ghost senere på kvelden, men så er det dette puslespillet med å plassere alle artistene i en stor festival.

Foto: Oddbjørn Steffensen