En av konsertene jeg virkelig har gledet meg til i år, er kanadiske Half Moon Run. Indiekvartetten slapp Dark Eyes for noen år siden, et album som var en av mine favoritter i 2013. Derfor er jeg veldig spent på hvordan det vil bli å oppleve dem live. Som regel er live absolutt å foretrekke, men her merker jeg at jeg faktisk foretrekker studiosinnspillingen. Det gjøres ikke noen feil eller noe, men det treffer meg rett og slett ikke.

Det perkusive opplegget deres fungerer bra, det samme gjør de trestemte vokalene. Likevel rives verken publikum eller undertegnede med på det jeg hadde ønsket skulle bli en musikalsk reise. Det hjelper ikke at det virker umulig for dem å spille feil, eller at stemmen til Devon Portielje er klokkeren hele tiden, hvis jeg ikke får en kroppslig reaksjon. Samme mann legger også inn en gitarsolo med tennene. Han fikser det relativt mye bedre enn undertegnede, som prøvde det trikset med tannregulering i ungdomstiden. Gitarstrenger henger seg imponerende godt fast i de der klossene man får på tennene.

Alt i alt blir konserten med Half Moon Run festivalens store skuffelse så langt. Ikke fordi de ikke gjennomfører et bra sett, men rett og slett fordi mine forventninger til denne konserten var så høye. Jeg håper likevel å få sett dem igjen ved en senere anledning, for jeg liker dem i utgangspunktet så godt at jeg håper at de kan innfri neste gang.

Foto: Oddbjørn Steffensen