Vi har kommet til den nest siste dagen av årets Bergenfest, og allerede på ettermiddagen går Alabamas store sønn, Yelawolf på scenen. Artisten har spilt i byen to ganger tidligere og begge gangene for smekkfulle hus og farlig nær eufori og hetesjokk blant publikummerne. Selv om vi slipper hetesjokk på dagens utendørsscene, er vi nok en gang i nærheten av å bli euforiske.

Yelawolf har det meste. Sterke låter med sterke tekster, gode medmusikere på scenen og ikke minst en enorm utstråling og tilstedeværelse. Han er liksom definisjonen på en badboy, og starter med å plassere en stor og klissete spyttklyse midt i trynet på en fotograf. I alle fall er han bad så lenge han selv husker på å være det. For innimellom glemmer han seg og gliser stort, godt og fornøyd til sine kompiser på scenen når han ser den enorme responsen han får fra det bergenske publikumet.

Det er umulig å ikke nevne Eminem når man snakker om Yelawolf. Både fordi han er signert på Shady Records og ble båret frem av Marshall Mathers, men også fordi at man tydelig hører at han har hentet mye inspirasjon fra Eminem. Noen ganger høres de nesten skremmende like ut, og for de fleste vil jo det være et kvalitetstegn, i alle fall så lenge man klarer å leve med at det faktisk er lov å ha noen pophooks selv om man rapper.

Dette blir en fantastisk opplevelse, og for meg er dette kveldens klart beste konsert, foran avslutningskonserten til hans bergenske sjangerkompis, Lars Vaular.

Foto: Oddbjørn Steffensen