Litt flaut og musikkpolitisk ugreit å innrømme det, men jeg har vært litt svak for Astrid S siden hun var med i Idol for noen år siden. Hun har en kvalitet i stemmen sin som er uhyre sjelden, og det er jo spesielt i de lyseste partiene det begynner å kile litt i kroppen min. Du vet hva jeg mener. Bare innrøm det, du også!

Det unge sjarmtrollet har levert noen popperler de siste par årene, og har for lengst blitt en etablert artist i P3-segmentet. Sterke låter, særegen stemme og tidenes mest blide og positive utstråling, gjør henne til en stjerne, som bare kommer til å skinne sterkere og sterkere etter hvert som at hun modnes. Litt usikker er jeg likevel på om hun klarer å bære en hel konsert på ganske store Bastionen. Det klarer hun uten problem, og hun hadde sannsynligvis levert på Plenen også.

Selv om Astrid allerede har vunnet publikum over med sin opptreden, er det i alle fall homerun når man ser hvor glad hun blir for responsen hun får. Hun gliser, ler og ser nesten ut til å rødme litt mens et fullstappet Bastionen jubler stadig mer. Det er festivalens skjønneste øyeblikk. Ekte glede fra publikum, ekte glede fra artisten på scenen.

Da skal det også nevnes at det på ingen måte er en fullkommen konsert. En foreløpig litt liten katalog med låter begrenser det litt, men dette vil komme med tiden. Og så savner jeg et innslag eller to med den nakne versjonen av Astrid S. Da snakker jeg altså om Astrid og kassegitar eller keyboard. Et par sånne magiske pustepauseøyeblikk hadde løftet det.

Jeg er definitivt fortsatt fan, og da er det godt å vite at det fremdeles er mye å gå på. Du kommer til å gå fra å være en av de store stjernene på den norske pophimmelen, til å bli solen.