Gårsdagens konsert, som skulle opprinnelig vært på Rockefeller, bød på et så og si et fullstappet John Dee. Etter en svett oppvarming av det helt ferske garasjebandet Wet Dreams kom The Muggers på scenen. De dro i gang Squealer med babyskrik i bagrunnen før en oppspilt Ty Segall tok scenen og satte fyr på publikum.
Selv om Ty Segall har en helt enorm katalog å velge i, var denne kvelden viet til hans seneste album Emotional Mugger. I løpet av en times tid får vi høre nesten samtlige låter fra albumet, men det er ikke før Candy Sam at publikummet virkelig klarer å løsrive seg fra å ha henda i kryss. Låten som også blir vendepunkte på konserten. Klassikere som Feel og Finger blir tatt godt imot før kvelden er omme. Spesielt sistnevnet blir krydret med deilig jamming.
Ty Segall er en mann med mange musikalske talenter, så det var uvant å se han kun som en frontmann, selv om han fikk hamre litt løs på gitaren på slutten av konserten. Han er flink til å få med publikum, det virker som han er litt utilpass med bare mikrofonen foran seg og ingenting i hendene. Ikke at menneskene i moshpiten rett foran han bryr seg nevneverdig om det.
Med hans superband klarer Ty Segall klarer kunsten å holde den skitne garasjerock kompakt, men i litt for ordnet format. Råskapen forsvinner noe da det hele går litt på auto, og det eneste vi får av overraskelser er Segalls småprat og en überklein scenestorming av en publikummer, selv om det er langt ifra noe feil med det - for det låter fordømt bra ut.
