Etter at Mötley Crüe pakket sammen på nyttårsaften konsentrerer Nikki Sixx seg nå om Sixx:A.M. som oppstod så tidlig som i 2007 i forbindelse med hans selvbiografi The Heroin Diaries og platen basert på denne. De har deretter gitt ut This is Gonna Hurt (også basert på en bok), Modern Vintage og nå nylig Prayers For The Damned Volume I. (Volume II kommer senere i år).
Det er i anledning den siste utgivelsen de nå er ute på turné, og brorparten av låtene på konserten er også fra denne skiven.
Utseendemessig er det et broket mannskap (motley crew) som inntar scenen: Mens Sixx og Ashba har ramlet i det samme malingsspannet som den siste mohikaner, skiller usminkede James Michael seg fra de andre og kan nesten minne litt om en yngre Duff McKagan. Ideen er muligens at han som frontmann skal stikke seg ut fra resten av bandet, til tross for at det jo egentlig er Sixx som bærer den rollen på sine skuldre. Men de som så frem til en konsert der Nikki Sixx endelig skulle stå alene i rampelyset og fremheve seg selv kan altså bare glemme dette. For han deler oppmerksomheten broderlig med de to andre. Det er bare vokalisten som står for snakkingen mellom låtene og Ashba er den som løper mest rundt og er spradebasse. Og det gjør faktisk ingenting. Nikki Sixx har ikke alltid vært bortskjemt når det gjelder å ha bunnsolide vokalister på laget, og det er en fryd å høre på James Michael selv om han ikke er verdens mest enigmatiske frontmann og i tillegg stadig vekk roper "Oslo, make some fuckin' noise" til tross for at han befinner seg i Halden. D.J. Ashba har derimot it-faktor så det holder og får omtrent like mye oppmerksomhet av publikum som Sixx når han poserer i vei og briljerer med gitaren.
Første låt ut er This Is Gonna Hurt. Man hører med en gang at bandet er satt sammen av dyktige musikere og kan konstatere at det ikke er mye her som minner om Mötley Crüe. Selve lyden virker litt ullen i starten, men det tar seg heldigvis raskt opp i neste låt, Rise, som tar en bombastisk vending med innslag av opera. Kveldens kanskje beste fremførelse er When we were Gods, der stemmen til Michael virkelig kommer til sin rett. Det er smekkfullt foran scenen, og fansen ser ut til å være svært fornøyde med det de ser og hører. I låten Everything went to Hell kommer en av kordamene frem og synger sammen med Michael i en slags maktkamp mellom mann/kvinne. Så følger Prayers for the Damned og Lies of the Beautiful People som ikke får så mye respons fra publikum. Men det endrer seg på nest siste låt, Stars som også inneholder en fet gitarsolo av Ashba.
Det er tydelig at bandet koser seg sammen på scenen og har god kjemi. Og når Sixx:A.M. runder av den ganske korte konserten med sin mest kjente låt Life is Beautiful kjennes livet i grunn ganske vakkert der man står og kan glede seg over at Nikki Sixx klarer seg utmerket uten Mötley Crüe og at det garantert ikke er siste gang vi ser noe til gutta i Sixx:A.M. nå som sjefen sjøl endelig kan la sitt tidligere sideprosjekt være førstepri.
Foto: Therese C. Wangberg
