Ane Brun trenger knapt noen introduksjon her i hjemlandet. Hun har hele sin musikalske karriere vist utvikling og blitt mer moderne, og kanskje har hun aldri vært mer aktuell her til lands. Hennes nye utgivelse When I’m Free er utvilsomt blant hennes beste og er med å gjøre livesettet mer mottakelig samtidig som det er mystisk og grasiøst.

Det er nok varierende hva slags kjennskap skral-publikumet har til Ane Brun, men det er utvilsomt de nye låtene som fører an. Hanging, Directions og black notebook starter konserten bra, og spesielt førstnevnte er med på å starte konserten i riktig spor.

Førsteinntrykket i løpet av disse tre låtene er overraskende mottakelig. Ane entrer scenen i en oransje jumpsuit og danser rundt fra første stund. Med håndbevegelsene til en dreven rap-artist beveger hun seg over hele scenen og kommer slik mye lettere på samme plan som et relativt ungt publikum. Det virker lurt å starte med den energien hun gjør, da det stadig trekkes flere folk mot scenen.

Noe av mystikken og stemningen fra hennes ferskeste utgivelse When I’m Free forsvinner litt i det mer tilgjengelige formatet hun leverer i dag, hvilket slår ut i begge retninger. På Still Waters er publikum i lyttemodus og det blir en vakker stemning. Stemningshøydepunktet kommer på Shape Of A Heart og nok et vakkert nummer i hennes tolkning av Beyonce’s Halo.

På eldre låter som To Let Myself go og Daring To Love er publikum splittet og klarer ikke helt samles om en stemning. Noen danser rundt, noen feller en tåre og andre står og kikker litt rundt seg. Til slutt på Can’t Stop Playing får vi en ny stemningstopp. Låta så groovy at den tvinger opp til dans.

Ane Brun har også vokalmessig full kontroll og gjennomfører alt i alt en solid opptreden. Likevel sitter jeg igjen med følelsen at det ble litt «feil sted til riktig tid». Publikum var ikke alltid like mye med på notene, og kanskje hadde konserten kommet bedre til sin rett i et mindre lokale med et eldre publikum med mer kjennskap til artisten.

Det var fotoforbud under konserten.