Det har kun møtt opp en håndfull publikummere foran scenen da den den islandsboende amerikaneren duker opp på på toppen av Slottsfjeletl som bader i den lave kveldssola. Det er mange folk som sitter oppover gressplenen og en skulle tro at flere av de trekker mot scenen etter hvert, men det skjer dessverre ikke og tidvis virker det ikke som om mange av de som er til stede kunne brydd seg mindre om det som skjer der oppe, annet enn at det er flott bakgrunnsmusikk.

For den lille kjernen foran scenen derimot skal dette bli en helt spesiell ettermiddag. John Grant starter med den elektroniske og rocka up-ptempo låta You & Him fra fjorårets Grey Tickles, Black Pressure før han setter seg foran piano og roer ned med Sigourney Weaver fra førsteskiva Queen of Denmark. Dette blir konsertens første gåsehudopplevelse, og derfra og ut leverer John Grant en maktdemonstrasjon. Han er en unik låtskriver, med dypt personlige og ærlige tekstr, men han imponerer like mye vokalt og med scenetilstedeværelse. Ved sin side har han et solid band som som bidrar til å fremheve de rolige pianolåtene og som gjør up-tempolåtene tidvis voldsomt funky.

Avslutningen av konserten er særlig imponerende, her kommer Glacier, GMF, Queen of Denmark og Disappointing, gåsehuden ligger tykt på huden hele veien. Selv om det kun er en liten del av publikum som virker som bryr seg om hva John Grant gjør oppe på scenen så påvirker ikke det innsatsen til John Grant. Han gjør greia si, det er lite publikumsfrierier og annet som ikke har med musikken å gjøre. han tar med seg de som ønsker det på en fantastisk reise og setter pris på de som faktisk bryr seg.

De som har ansvarlig for booking burde kanskje booket han senere på kvelden eller en mindre scene, fordi det hadde gjort dette mer intimt - noe som hadde passet godt - men det er bare bagateller.

John Grant er mektig overbevisende og festivalens mest unike artist leverer en av festivalens beste konserter.

Foto: Slottsfjell/Christian Roth Chrestensen