Det første som slår deg når Ary begynner å spille er at dette kommer til å bli bra. Det er mørkt inne i teltet og hun danser under de blå lysa mens elektropoppen glir ut av høytalerne, og Arys stemme matcher musikken perfekt. Etter fem-ti minutter begynner det dog å bli litt kjedelig, for alt høres ganske likt ut. Det er ingen overraskelser og ingen spenning, bare trygg, generisk elektropop. Når det så forsetter slik hele konserten ender det opp med å bli en skuffelse.

Ary klarer fint nok å gjøre det hun prøver på, og musikken er absolutt ikke dårlig. I tillegg har hun en sterkt overbevisende tilstedeværelse på scenen og fortsetter hele veien å danse og synge om hverandre. Problemet er bare det at alt blir så likt at det glir over og inn i hverandre. Generisk elektropop er perfekt når det varer i fire minutter og kommer fra radioen, men Ary har ikke spennende nok materiale til å fylle en førti minutter lang konsert. Hun klarer det hun prøver på, men det kunne vært så mye bedre om hun hadde prøvd litt mer.

Foto: Ihne Pedersen