Det er blitt kveld og det er tid for fredagens store finale på Amfiet i Tøyenparken. Highasakite er et band som nå har blitt "allmennkunnskap", og det merkes på oppmøtet også. Til tross for at New Order spilte på Sirkus omtrent samme tid, så var gressplenen fremfor scenen fylt helt opp til merchbodene på toppen av bakken. Det var rett og slett stappa.

Bandmedlemmene kommer ut en etter en, og til slutt faller det på plass når vokalist Ingrid Helene Håvik åpner det hele med My Name Is Liar fra årets utgivelse, Camp Echo. Som det erfarne bandet Highasakite nå har blitt skulle jeg gjerne sett de åpne konserten på en annen måte. Vokalen, som er så sterk som den er, drukner i stemmeffekter og delvis playback. Det føles enkelt og greit ikke ut som noen god start. Det er ikke før Hiroshima spilles et par låter senere at det virker som de får ordentlig god kontakt med publikum.

Det tar seg opp etter Leaving No Traces fra en av 2014's beste utgivelser, Silent Treatment, spilles, og videre en av konsertens absolutt høydepunkt - Heavenly Father. Her snakker vi gåsehud. Highasakite har i tillegg noen dyktige lysteknikere med på laget som gjør at Bon Iver-coveret blir til noe helt magisk.

Man merker at bandet koser seg, spesielt da Ingrid kommer med "Dette er så jævlig gøy!" flere ganger i løpet av settet, og gitarist Kristoffer Lo drar igang klapping og god stemning fra scenen. Men det er tydelig at noe av det nyeste materiale fungerer bedre på plate enn det gjør live, og det er tydelig at det gamle kler de aller best. De treffer kun på enkeltlåter, mens andre stunder står man og venter på neste låt.

Highasakite er et band som med god grunn har gjort det stort både nasjonalt og internasjonalt, og det er ingen tvil om at de er dyktige, men det er akkurat som det blir hakket for mye av det man ikke ønsket i går kveld.