I teltet skulle Neurosis spille. De gamle heltene fra midten av 80-tallet har bragt doom og sludge metal til folket i 30 år nå, og vi gledet oss til å høre noen blytunge riff denne ettermiddagen. Regnet fra fredag hadde heldigvis gitt seg og det var strålende sol, det var rett og slett perfekt festivalvær.

Neurosis går knallhardt ut. Det første riffet er som en knyttneve i fleisen, før de brekker det ned i middels tempo med et herlig seigt avslutningparti på den første låta. Andre låt har et stemningsfullt synthparti midt i, før det fortsetter i fotsporene til første låt med en seig og tung avslutning. Vokalist/gitarist og frontfigur Scott Kelly har noen helt voldsomme lunger, og han brøler vokalpartiene med dødsforakt. Bassist Dave Edwardson kjører en slags Yung Lean-tribute med grønt kortklippet hår for anledningen, og han herjer rundt på sin side av scenen. Sirkus har vært litt plaga med dårlig lyd under hele festivalen, men på Neurosis er den perfekt. Bassen sitter i mellomgulvet og gitarlyden er skarp. Av og til bytter de på vokalen, og gitarist Steve Von Till får slippe til med litt snakkesynging.

Siste låta ut, Locust Star åpner med at bassisten brøler i mikrofonen i 15 sekunder mens de gir full pedal, og ender med at alle tre synger for full hals. En verdig slutt for dette bandet som har gitt ny mening til uttrykket “å spille fletta av folk” i teltscenen denne ettermiddagen. Virkelig en god retrobooking av Øyafestivalen.

Foto: Pål Bellis/Øyafestivalen