I teltscenen på Øyafestivalens siste dag er det selveste Kvelertak som skal få æren av å avslutte årets største musikk-happening i Oslo. Bandet, som er aktuelle med skiva Nattesferd som kom på vårparten, har siden debuten i 2010 utviklet seg til å bli et av landets mest bereiste og erfarne liveband. De har turnert både land og strand i inn og utland, og høstet mange lovord i musikkpressen basert på friske liveopptredner. At de nå har fått den siste sloten på festivalen føles passende, på et vis.

Om selve musikken er det vel ikke egentlig så mye å skrive som ikke har vært skrevet før. De trøkker til med full gass fra første stund, og det går ikke mange låtene før den første pyrotekniske salutten går av på scenen. Publikum er i ekstase, og teltet er helt stappa. Popkornposer og ølglass blir kasta i været i den kraftige moshpiten som har utviklet seg på første rad. Det står folk helt opp i bakkene bak selve sceneteltet. Vokalist Erlend Hjelvik er kledelig iført en slags uglemaske med i begynnelsen, men den blir tatt av etter hvert. Mot slutten av konserten veiver han med et flagg, og man får nesten Iron Maiden-vibber av den energiske og karismatiske frontfiguren.

Når Mjød, deres første hit, kom som låt nummer tre, så lå det allerede an til å bli en kanonfest i teltet, og de skuffer ikke. Selv om lyden var grøtete og det var vanskelig å skille enkeltinstrumenter fra hverandre, og bassen var nærmest borte i miksen, så la det ikke noen demper på stemningen. De leverer et hardtslående show, og det er nok ikke så rent få som går svette ut i natta etter konserten.

Alt i alt, man vet hva man får med Kvelertak. En god, men kanskje litt for safe booking som festivalavsluttere.

Foto: Pål Bellis/Øyafestivalen