Foto:Terje Dokken



Udo Dirkschneider (64) har lovet å la det ligge nå. Det som folk aller helst vil at han ikke skal la ligge. Altså låtene fra da han frontet Accept i bandets storhetstid på 80-tallet.

Under turnéen Back To The Roots som faktisk hadde sin premiere på Union Scene i Drammen i februar i år, har de gamle Accept-låtene hans gått sin seiersgang rundt i hele Europa, til Japan, og nå tilbake til Europa. Her skal han være høsten ut, frem til han lukker Accept-boken for godt etter et fint knippe USA-konserter frem til februar 2017.

Et par måneder etter det blir den lille sinnamannen 65 år, og lover deretter å bare servere låter fra U.D.O.-katalogen. Forøvrig soloprosjektet han jubilerer neste år, 30 år etter debuten Animal House (1987).

Dirkschneider photo 20161101_0549_zpsefwd1prh.jpg

Gårsdagen handlet om låter fra Accept sine første år frem til og med pausen i 1986. Det kom tre skiver til på 90-tallet, som er et stykke unna å bli kalt klassikere. For det var i de glade 80-årene det skjedde. Fra gjennombruddet med Breaker der vi fikk både Starlight, den herlig usmakelige Son Of A Bitch, partylåta Burning (helt sist i går) samt allsangvennlige Midnight Highway og tittelsporet Breaker, for anledningen litt for sidrumpa på Vulkan tirsdag.

Videre i 80-tallskronologien ble Restless And Wild behørig representert ved klassikerne Fast As A Shark, Restless And Wild, Neon Nights, Flash Rockin' Man og den udødelige Princess Of The Dawn, før Balls To The Wall-fansen fikk sine London Leatherboys, Head Over Heels, Losers And Winners og selvfølgelig det bredbente tittelsporet som kom nest sist.

Fra Folken-lista dagen i forveien hadde Turn Me On forsvunnet, men det var høyst levelig da det ellers 24 låter lange settet inneholdt klassikere fra midten av 80-tallet som Metal Heart, Midnight Mover, Up To The Limit, Screaming For A Love-Bite, Wrong Is Right fra Metal Heart til Russian Roulette sine Monsterman og T.V. War.

Setlista var det altså ikke noe å sutre over. Det var 80-tallsnostalgi av beste merke, med låter fra seks av de syv første albumene til det tyske bandet.

Dirkschneider photo 20161101_0430_zpsulryli65.jpg

Bandet forøvrig låt bra, selv om de gitaristene han har nå (Andrey Smirnov, født det året Balls To The Wall kom ut i 1983, og Kasperi Keikkinen, født det året I'm A Rebel kom ut i 1980) strengt tatt må sies å være de svakeste han har hatt gjennom solokarrieren. Når de igjen skal kopiere den beste han har spilt med, Accepts Wolf Hoffmann, blir det utfordrende. Men for all del, de pissa så absolutt ikke på Accept-karrieren.

Vi gir uansett Udos sønn Sven Dirkschneider bestemannspremien for tirsdagens hardrock-forestilling på Vulkan Arena. Mannen (eller strengt tatt gutten) som ikke så dagens lys før faren hans ble gjenforent med Accept og gav ut Objection Overruled i 1993, var stødigheten selv tirsdag. Han har vikariert med Saxon, og viser med god margin at han fortjener å henge med de store gutta nå.

Dirkschneider photo 20161101_0586_zpscdvzzd18.jpg

Mangt kan sies om Udo Dirkschneiders aller siste cash-in med Accept-låter i 2016, men det er uansett en fantastisk katalog å spille, og han kan fremdeles bjeffe det i fra seg med noenlunde æren i behold.

Det var bare étt originalmedlem fra Accept på scenen i Oslo i går, men de som faktisk kaller seg Accept i 2016 har strengt tatt bare étt mer, med Wolf Hoffmann (gitar) og Peter Baltes (bass) i rekkene.

Dette var bare den andre konserten under høstens runde, etter at startskuddet nok en gang var norsk under denne turneen med Stavanger-besøket mandag.

Det var litt smårustent her og der, men med låtkatalogen Dirkschneider reiser rundt med, så skal det mye til for å ødelegge festen. I Oslo ble det to timer med nostalgisk hardrockfest der ikke et eneste øyeblikk forlot 80-tallet.

Det er jo der de aller fleste tilhengere av denne musikken ønsker å være.