Konserten startet med 1965-klassikeren California Girls, som lød bra takket være far og sønn Jardine. Al er originalmedlem i Beach Boys og spilte rytmegitar og sang, mens sønnen Matt sang falsett og de høye tonene som Brian Wilson ikke lenger greier. Så fulgte fem låter fra surfrockperioden, hvorav I Get Around satt best. Vi får Brians superballader Surfer Girl (hans første komposisjon) og den personlige In My Room. Flott framført, men det er Matt Jardines lyse vokal som dominerer. Brian synger bare noen linjer.
Så kommer to høydepunkt som glir over i hverandre: Wake The World (fra det glimrende 1968-albumet Friends) og Add Some Music To The Day fra supre Sunflower (1970). Al Jardine synger fabelaktig på begge, samt på sin egen komposisjon California Saga: California (1973).
Sørafrikaneren Blondie Chaplin var gitarist i Beach Boys i 1971-74 og er med som gjesteartist på denne Pet Sounds-turneen. De få gangene han var på scenen, spilte han stort sett tamburin og danset klovneaktig. Men Chaplin var fantastisk på de tre låtene han sang og spilte gitar på. Først Sail Away, som han også gjorde på Brians album fra i fjor: No Pier Pressure.
Så sang Blondie Chaplin en sjelfull versjon av 1967-hiten Wild Honey, som avdøde Carl Wilson gjorde i Beach Boys. Her ga han oss også en gitarsolo, og kapellmester Paul Von Mertens en saxsolo. Også Sail On, Sailor vek en del fra originalen fra 1973. Det var nemlig Blondie Chaplin som sang den da, og i Spektrum bidro han med strålende vokal og en lang, r&b-inspirert gitarsolo. Jeg syns det var befriende med litt temperatur og mindre planking av originalene!
Etter pausen framførte Brians fantastiske band hele Pet Sounds i rekkefølgen fra plata. Vokalen var ofte duetter mellom Brian og Matt Jardine hvor de vekslet på å synge. Den første magien oppstop på Don't Talk (Put Your Head On My Shoulder). Det var Al Jardine som foreslo at Beach Boys skulle spille folkevisa Sloop John B. på Pet Sounds, og i Oslo sang han den flott med Brian.
God Only Knows er en av tidenes beste sanger. Carl fikk synge den på Pet Sounds. Men Brian synger den selv live nå på sin uttrykksfulle, stakkato måte - og det fungerer bra. På slutten av høydepunktet I Just Wasn't Made For These Times pekte Al på Brian mens han sang "he just wasn't made for these times". Så sant, så sant. Albumets rørende avslutningslåt Caroline, No fikk et langt og herlig perkusjonsparti mot slutten. Alt i alt var dette en glimrende framføring av Pet Sounds!
Da Brian Wilson skulle sette seg ved pianoet før første ekstranummer,Good Vibrations, bommet han på pianokrakken og falt bakover. Han trengte hjelp til å komme seg opp, men tok det pent og sa noe sånt som "that was bad vibrations"! Resten av konserten var "greatest hits". Al Jardine fikk synge den første hiten han sang med Beach Boys, Help Me, Rhonda, som her ble krydret med en saxsolo. Og det var gøy å høre gladlåtene Barbara Ann, Surfin' U.S.A. og Fun, Fun, Fun.
Brian, som forresten ikke spiller på pianoet han sitter ved, har en fast avslutning på sine konserter: Love and Mercy. Denne balladen fra hans første soloalbum, anno 1988, er da også den siste klassikeren som er kommet fra hans penn. Og grunnen til at han alltid synger den bra live, er nok at den ble skrevet etter at han fylte 40 år og hadde fått en mørkere stemme.
Publikum virket fornøyd etter denne konserten, mye takket være musikerne og gjestevokalistene. Men lyden var visst vekslende, med tidvis for høy diskant. Et mindre og mer intimt lokale hadde passet bedre for det som nok var Brian Wilsons siste norgeskonsert.
Foto: Per Otto Oppi Christiansen
