Foto: Terje Dokken

Det er ganske nøyaktig 15 år siden Garbage sto på en Oslo-scene; da i Oslo Spektrum sammen med Röyksopp og EMIs ferske platedebutant Odd.

Siden den gang har Garbage-utgivelsene forsvunnet raskere fra radaren, og også kommet mer sjelden. Årets plate bærer navnet Strange Little Birds, og den tok også bandet til Parkenfestivalen i Bodø i sommer.



Selv om det var Spektrum som var åstedet forrige gang (rettere sagt konseptet Club Spektrum de opererte med den gangen), så har populariteten dalt nok til at vi denne gangen snakker om Sentrum Scene, forøvrig også 17 år siden de headlinet Quartfestivalen.

Men bandet er det samme, til tross for at trommeslager Butch Vig har levert sykemelding, og sendt Eric Gardner i hans sted ut på tur. Og de innleide leverte varene mandag, spesielt ved Eric Avery som sto for tungt basspill som utgjorde en viktig organisk funksjon i grunnkompet.

De er imidlertid blitt godt voksne nå, og bandet i sin tid ble jo startet av et knippe studionerder som hadde lyst å bli rockestjerner. Da hentet de inn Shirley Manson som den gangen var i slutten av 20-årene, for å spille med Steve Marker (57 år nå), Butch Vig (61 år nå) og veteranen Duke Erikson som faktisk rundet 65 år i januar.



Et slapt mandagspublikum på Sentrum (kanskje rundt 1.000 i tallet) virket å ha gått glipp av Garbage sine to siste album, og kanskje savnet de heller ikke tilstrekkelig nok de to første. Bandet åpnet med Subhuman, et bonusspor fra 20-årsjublieumsutgaven av første albumet, før de fortsatte litt tryggere med I Think I'm Paranoid og Stupid Girl fra storhetstiden rett før milleniumskiftet. Vel og merke uten at det akkurat tok av i forsamlingen.

I tillegg var ikke Garbage beskjedne med ferskvarene på Sentrum denne kvelden, da vi fikk hele seks låter fra Strange Little Birds og et par fra Not Your Kind Of People fra 2012. Albumet Bleed Like Me gikk vel også under radaren for de store massene tilbake i 2005, et album de også spilte like mye av som de to første hitplatene på Sentrum mandag.

Men for å gjøre det helt klart; 50-åringen Shirley Manson i 2016 er en like god versjon av seg selv som hun var på slutten av 90-tallet. Hun er kanskje ikke den beste vokalisten der ute, men hun virker å ha mer kontroll på stemmebandene nå enn hun hadde da det kokte som verst rundt bandet. Låter som The Trick Is To Keep Breathing, den tøffe Sex Is Not The Enemy og den mørke og intense Doomed var alle strålende levert.



Uttrykket ellers fungerte også mest optimalt da gitaristene fikk køle på litt, som i nevnte Sex Is Not The Enemy og Why Do You Love Me. Da døde det mer på låter som Blackout og Magnitized.

- We like to test your patience. Here's another new song!, sa Manson før sistnevnte nye låt.

Da ble stemningen litt bedre da Garbage endelig erklærte nostalgiavdelingen for åpnet da seiersrekken Cherry Lips (Go Baby Go), Vow, Only Happy When It Rains og Push It kom før ekstranummerne.

Det var også slutten på de store kanonene for denne gangen, for ekstranummersettet må være noe av det mest puslete hele kvelden, med de nye låtene Sometimes og Empty før Shirley Manson tuslet av scenen i det den litt hemmelige #1 Crush som var med i Romeo & Juliet-filmen fra midten av 90-tallet tonet ut.

En slapp avslutning på en ellers også jevnt over slapp konsert.