Foto: Øystein Bagle-Tennebø
Det er torsdag kveld og duket for nok en førjulskonsert med Stein Torleif Bjella i Oslo, noe som kan se ut til å bli en veldig kjærkommen førjulstradisjon. Det er andre år på rad at Bjella spiller jula inn på Sentrum Scene – i fjor var det ett show, i år har det blitt to kvelder da den første solgte ut ganske så raskt. Hvem vet – neste år kan det gjerne være fem kvelder på rad. Bjella har noe på gang som rører ved mange og enhver. Det går dypt ned i sjela og langt inn i hjernebarken. Han har en intimitet og en tilstedeværelse som kan få deg til å føle at du stundom sitter hjemme i stua hans, foran peisen med et glass rødt, mens Stein Torleif lirer av seg et par viser. Noen vil kanskje bruke ordet trist, jeg vil kalle det - på godt norsk - for en feelgood-melankoli. Jeg går rett på sak – det føltes jævla godt å stå her i kveld og bare gynge med og drømme meg bort i Bjellas univers.
Det begynner rolig og nede med vakre Tre viku, Bjella kan virke litt nervøs, kanskje litt satt ut av øyeblikket. Men så trommer Kenneth Kapstad en sugerende intro til Melodisk sus og hele bandet kommer inn – og for et band! Bjella har virkelig fått med seg kremen av Norge her – hver enkelt musiker er så å si en institusjon i norsk musikkliv. Geir Sundstøl på banjo, resonator, el.gitar, munnspill og lapsteel – for et sound, for en musikalitet. Kenneth Kapstad på et slagverk av dimensjoner - mannen er et maskineri og definisjonen av stødighet. Eirik Øien tilfører et bunnsolid driv med kontrabass og el.bass – det vibrerer i hele rommet når mannen drar på. Til slutt har de også fått med seg prisbelønte Amund Maarud på alskens gitarer (og tom keyboard for anledningen) bare for å virkelig by opp til fest.
Og det er det denne kvelden er – en veldig bra og behagelig fest, ikke noe dans på bordet og folk som danser swing til ei låt som går i tre. Nei, dette er en av de festene hvor du bare henger med kompisene dine, med en pils i hånda, dere ser bort på hverandre, smiler og nikker og man trenger ikke å si et ord – det er bare sånn det skal være – akkurat her og akkurat nå. Bestekompisen Bjella står på scena og forteller sine historier, tørt, men vittig og det treffer så inn i granskauen riktig. Han dedikerer låta Dreng til bikkja – bare sånn at det ikke skulle være tvil hvem låta handler om. På To måna utta regn får vi besøk av en meget habil Rolf Erik Nystrøm på sax som spiller oss langt inn i Haarlem, NYC.
Bjella har også en egen evne til å snakke og fortelle mellom låtene – han kan være selvironisk, han kan kjøre på med en monolog som samtidig inkluderer publikum. Folk holder faktisk kjeft her fra første til siste note – mannen har noe på hjertet og folk vil høre. Han forteller om sentrumsungdommen som flytter, men som kommer tilbake senere for å få seg hytte. Om han som alltid var satt utafor på skolen, men som til slutt er han som bygger disse hyttene – skeivt og jævlig – bare som en liten sånn takk for sist!
På Etableringsfasen gjester Marita Igelkjøn med helt nydelig sagspill. På Alt rundt er det samma får vi besøk av ti gitarister (visstnok fra Vintage Gitar) som kommer inn for å strumma litt - Strømmetjenesten som Bjella kaller de for. Moro!
Vi dras videre med på Neil Young-aktige Heidersmenn. Alvorstunge Undergang får det til dirre veggimellom vis a vis Morphine med barritonsaks og alt. Når bandet omsider går av står stemningen i taket og Bjella kan ikke annet enn å komme tilbake. Han tar det helt ned med en soloversjon av Innegubben – og det er så stille, så stille, publikum henger med på hvert eneste ord og vi ser for oss han introverte gubben som gjemmer seg bak gardina. Bandet kommer inn igjen og på Romantikken får vi servert en deilig duett med Kjersti Dalseide – som også skal fremføre teatertstykket ”Kan nokon gripe inn” over nyttår – basert på nettopp – Bjella sine tekster. Nok en ting å glede seg til!
Det hele avsluttes i et stjernsmell av en versjon av Blomen. Bandet eksploderer og det ender ut i en laaang gitarduell mellom Maarud og Sundstøl som til slutt krasjer sammen med noen utenomjordiske trommefills av Kapstad – fy faen for et band! Jeg tror jeg bare har kjent liknende elektrisitet og episk musikalitet en gang før og det var fra bandet Wilco.
Dette er norsk musikkhistorie in the making. Tidløst. Stort. Poetisk.
Og til de av dere som skal på Sentrum Scene i kveld til aften nummer to av Innegubbens drøymejul – vær forberedt – det blir salig!
Setliste:
-----------
1. Tre viku
2. Melodisk sus
3. Du tok feil
4. Dreng
5. To måna utta regn
6. Plageåndane - kåseri
7. Etableringsfasen
8. Nordnorske kjærlighetsdikt
9. Redningsmann
10. Alt rundt er det samma
11. Heidersmenn
12. Øvre Ål Resort
13. Julekort frå Britt
14. Undergang
15. Utover Øvre-Ål
16. Kalas
Encore:
17. Innegubbe
18. Romantikken
19. Blomen
