Foto: Stig Fostervold
Hva passer vel bedre en sen høstkveld enn å stirre på sko og å stirre i mørket? Lite, skulle man tro publikum igår. Derfor ble Parkteatret i Oslo utsolgt når Alcest og MONO besøkte dem sammen med pg.lost for en aften med post-rock, shoegaze og blackgaze.
Da det svenske post-rock bandet pg.lost gikk på scenen var Parkteatret halvfylt. Da de var ferdige var salen nesten full. De slapp nylig sitt første album på fire år, Versus, hvor vokalen har forsvunnet og gitt mer plass til synther og tangenter. Alle som har måttet bekymre seg for at de kastet bort tiden sin ved å komme for tidlig fikk fort den mistanken motbevist. La det ikke være noen tvil, pg.lost oversetter studioarbeidet sitt så bra som det kan gjøres live, men det mangler fortsatt noe av det trykket, av det limet som fungerer så bra på album. Etter en knapp halv time med utvalgte vegger av lyd og høydepunkt, eller låter som noen også vil kalle det, fra Versus og Key så gikk de fra scenen.
Det japanske post-rock bandet MONO har ofte blitt kalt en live-opplevelse fremfor en studio-opplevelse, og uansett hvor bra studioalbumene deres er så viste det seg at den påstanden ikke er ubegrunnet. Konserten, eller mer presist opplevelsen bestod selvsagt av spor fra deres nyeste album Requiem for Hell, men også fra de eldre albumene Rays of Darkness, For My Parents og Hymn to the Immortal Wind. Flere av disse albumene inkluderer orkester, men hvem trenger vel et orkester med seg på scenen for å få så stor lyd som overhodet mulig? Ikke MONO ihvertfall.
Dette var en leksjon i dynamikk. I det ene øyeblikket hørte du Taka sette seg på stolen sin og i det andre øyeblikket sparket han den vekk og slo på effektbrettet mens han lot gitaren feede i et par minutter. Det er ikke hvem som helst som kan gå fra de intense klimaksene til rent støy og fortsatt høres så kontrollerte ut. Ikke en tone feedback hørtes feilplassert ut i den altomfattende lyden de presset frem. Og så ble det stille igjen, nesten helt, mens de spilte videre. Det var få pauser, men med den mestringen av dynamikk så er ikke pauser nødvendig. Etter en time og et kvarter forlot de scenen og et jublende publikum.
Til slutt stilte franske Alcest seg til rette på scenen og det ble klart at dette var hva de fleste i publikum hadde ventet på. Og det er forståelig. Sjangeren blackgaze har kun økt i popularitet de siste årene og uten Alcest er det vanskelig å si hvordan sjangeren hadde vært idag, om den i det hele tatt hadde vært idag. Alcest kastet ikke bort tid og gikk rett på med tittelsporet fra deres nyeste utgivelse, Kodoma. Etter både pg.lost og MONO så var det en litt uventet forandring med Alcest og deres mer riff-vennlige låt-strukturer, men basert på nikkingen til publikum så var det klart ønsket forandring.
Pionerene av blackgaze beviste hvorfor de stod på scenen til et utsolgt Parkteatret og pøste på med kjemper av spor fra Kodoma til Souvenirs d'un autre monde og alt mellom disse. Publikum kastet hodene sine frem og tilbake til de tunge gitarriffene og vi stirret alle i mørket, men det var vanskelig å ikke tenke tilbake på demonstrasjonen som var MONO like før. Den manglende dynamikken ble ikke hjulpet når den harmoniserende vokalen ikke alltid var like ren live som i studio. Det er urettferdig å forvente at et band skal kunne prestere like bra på scenen hver kveld som på utvalgte opptak i studio, men tankene skled igjen tilbake til MONO. Etter en time og et kvarters tid så avsluttet Alcest med Délivrance fra det renere shoegaze-albumet deres Shelter til stor applaus. Til tross for en litt ujevn opptreden så vil det ta litt tid tid før noen glemmer denne kvelden.
(Alle foto: Stig Fostervold)
