Foto: Martine Lund
Joda, jula kom tidlig i år også. Som alltid er adventstiden full av såkalt tradisjonsrike foreteelser, herunder et luciatog av julespill, -oratorier, halvveldedige -kjendissamlinger og -konserter. For de av oss som synes at å sovne på bakerste benkerad til Herborg Kråkeviks femtiende kirkeopptreden ikke helt metter appetitten i advent har Caliban Sessions vært et kjærkomment avbrekk fra årstidens mer trehvite tendenser.
Som alltid selges huset ut, i overvekt til de av oss som eier en skinnjakke, og som årvisst trekker snittalderen blant publikum ett år opp.
Det må innrømmes at både Tung Kjempegjøk og Les Punx ble bevitnet fra behørig avstand. (Sånn går det når førstnevnte ifølge promoen programforplikter seg til å "spille tidlig på kvelden"). De gjør uansett jobben for å sette tonen, med bra trøkk og grønnjævlige antrekk. Et takknemlig publikum unngår å lage noen demilitarisert sone foran scenekanten, og festen er i gang.
Kveldens første gavepakke er Blood Tsunami; velkjente leverandører av god thrash for de oppmøtte, men denne gang utrustet med to lange instrumentallåter og dobbel shredgitar. Å holde oppmerksomheten i drøyt tjue minutter på denne måten er en utfordrende øvelse, som lykkes helt utmerket. Vi lever i håpet om at dette er et frampeik til neste utgivelse!
The Good the Bad and the Zugly står ikke det minste tilbake for blodbølgen i engasjement, og er mye bedre på stagediving. Silver-Ivar, som han kalles i Allers reportasjer, er akkurat så rå som man kunne håpe, og kveldens overlegne grimasevinner. Flere frammøtte føler at det blir noen runder med Hadeland Hardcore på øret til ribba framover.
I Duplex-universets vakre logikk må metal følges opp med litt varsom brit pop. (Les: sjangeren Doopy tilskrives i eteren; men de trekker vel så mye på amerikansk alt-rock.) 16 år etter Game, Set, Match tar Christian Spro og gjengen en halvtimes pause fra Sweden, Musique Le Pop og andre fyndsaker for å gi oss et kort og forbedret gjensyn med sitt eneste album. Publikum blir gladelig med på tidsreisen, og lar oss nyte et av de vakkert absurde øyeblikkene som CS har for vane å gi oss, i det Slayer-t-skjortene groover til låter som "Could it Be" og/eller "My Kind of Girl".
Etter ovennevnte prinsipp gir rekka thrash - pop - Americana all verdens mening. El Cuero er så genierklærte i pressen at det nesten virker unødvendig å dra i gang nok en nesegrus hyllest, men her kommer den altså. Brynjar Takle Ohr er fortsatt en av landets beste stemmer. Alle tomler og stortær opp.
Men så får det da være nok. Pendelen svinger pent tilbake til stonerrockens støvete ørkenby, hvor El Doom & the Born Electric står bredbeint midt i gata med hånden på pistolhylsa. I forrykende tempo leveres taktskifter, modulering, gitardueller, vokalprestasjoner rundt den høye C og maracas. Undertegnede klarer fortsatt ikke å bli helt engasjert av den frenetiske aktiviteten, til tross for illsinte protester fra sidekvinnen, som kan melde at El Doom er det beste som har skjedd norsk rock siden denne snørrungen kjøpte sin første Seigmen-plate. Hadde jeg bare visst.
Nesten like tradisjonstro som fyren som forsøker å lage en strengt regulert moshpit er det ett navn på plakaten som står i innbilt fetere typer enn de øvrige hos mange oppmøtte. Thulsa Doom går på tredje året som oslorockens Lasarus, og viser fortsatt ingen tegn til å ville krype tilbake under likkledet. De går på, de leverer, sindige menn og kvinner går bananas. Planetene står i opposisjon og universet er i harmoni.
Med et slikt bakteppe blir selv eminente Black Debbath et nummer mindre, uten at det forringer opplevelsen særlig. En verdig avslutning for oss uverdige (skjønt det er tungt å akseptere at ikke Problemer innad i Høyre ble framført i dagsaktuell drakt).
Mette av inntrykk som etter juleribba ruller vi ut i luftforurensningen. (For øvrig et forslag til hegerbergenes neste bandnavn. Velbekomme.) Mer kan man ikke ønske seg, så nå kan lussireia bare komme.
