The Divine Comedy var et band da de slo gjennom for 20 år siden, men har siden 2001 vært soloprosjektet til vokalist, låtskriver og tidvis gitarist Neil Hannon. 47-åringen fra Nord-Irland lager ofte erkebritisk musikk, men den slekter også på fransk 60-tallspop, 70-tallets softrock, Scott Walker og visene til Jacques Brel. Han har en fleksibel stemme som slett ikke har tapt seg.

Det går stadig lengre tid mellom albumene, delvis grunnet Hannons duoprosjekt The Duckworth Lewis Method (som lager cricketlåter!), men i fjor kom det noe skuffende Foreverland. Dets orkestrerte sound med blåsere og strykere ble ikke gjenskapt i Oslo. Men strykernes melodilinjer ble ofte spilt på trekkspillet til Ian Watson (som også spilte keyboards og koret). Og han feiget ikke ut med pianotrekkspill, men spilte på et kromatisk knappetrekkspill med en haug basser og diskanter.

Neil Hannon var ikledd Napoleon-kostyme da han entret scenen og sang to låter fra det nye albumet. Passende nok het den andre Napoleon Complex, hvorpå han kastet trekanthatten og ga oss den gamle gromlåta When The Lights Go Out All Over Europe. Vi fikk også tidlig høre kveldens eldste låt, Your Daddy's Car (1993), og den glimrende fjorårssinglen Catherine The Great.

Konserten tok virkelig av med den pompøse Sweden (1998), som Hannon forklarte/unnskyldte med at han på 90-tallet likte Sverige fordi det var et perfekt land, uten opptøyene og kaoset som rådet i UK da. Han var i det hele tatt veldig sjarmerende, vittig, pratsom og flink til å underholde de ca 400 entusiastene som var til stede. Så skiftet han til dress, bowlerhatt og paraply og sang de ironiske The Complete Banker og Bang Goes The Knighthood fra 2010. En paraplydans fikk vi også!

 photo divine 694_zpsvg6onrzo.jpg

Det neste som skjedde kunne ingen ha forutsett: Han gikk ned i salen mens han sang Our Mutual Friend, "sjekket opp" en kvinne, fikk henne til å kysse seg, tok en slurk av hennes ginger beer, "dånte" på gulvet og gikk opp på scenen igjen, hvor han spilte en melodika-solo akkompagnert av banjo, ukulele, trommer og piano!!!

Ikke nok med det: Mens gitarteknikeren fant fram to krakker, satte han på en Herb Alpert & The Tijuana Brass-instrumental på en eldgammel platespiller, åpnet globus-baren og mikset seg en drink. Easy listening/lounge-stemningen var dermed satt for retroduetten med kveldens irske oppvarmingsartist, Lisa O'Neill: Funny Peculiar (2016). Fin var også den akustiske, langsomme versjonen av balladen Songs of Love, med herlig harmonivokal ved Ian Watson.

Resten av hovedsettet besto blant annet av Burt Bacharach-pastisjen Becoming More Like Alfie, gjennombruddshiten Something For The Weekend (en klassiker fra 1996) og låtene med hans kanskje mest ironiske og morsomme tekster: I Like og National Express (en Topp 10-hit i 1998).

Jeg hadde ventet at The Divine Comedy skulle spille flere Topp 20-hits som ekstranumre, men av de tre låtene vi fikk høre, digget jeg mest A Drinking Song, som begynte i valsetakt og bød på temposkifter, raping (altså ikke rapping!) og flere av de teatralske faktene som Neil Hannon hadde krydret hele konserten med. Jeg tror at alle forlot Cosmopolite med et smil om munnen, vel vitende om at de hadde sett en glitrende og underholdende konsert.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen