Foto: Johannes Andersen



Et utsolgt Rockefeller er klare for å ta mot Knut-Oscar Nymo, Simen Stensland, Tommy Manboy, Johan Larsson, Åsmund Lande og Pål Tøien; eller kort sagt OnklP og de fjerne slektningene. Det er lang kø allerede fra dørene åpner, og fortsetter å være det de neste par timene.

OnklP og slekta går all in når de starter med Endelig hjemme for et fullstappa Rockefeller. Det er fullt kjør fra første minutt, og de fortsetter med samme energien på Panderosa, B-film og Vegas. Den gode blandingen av rock og rap har slått godt an, og Slekta har fått en stor og fast fanskare. Etter Pust, En til og Ran annonserer OnklP at vi skal få høre en ny låt. Hellig gral er i kjent Slekta-stil, og blir godt mottatt. Bandet er i studio for tiden og spiller inn nytt album, så vi kan bare glede oss.

De fortsetter videre med Noia, som egentlig er en låt fra soloalbumet Det kunne vært deg som OnklP gav ut i 2005. I kjent slektstreff-stil kommer det ene gjesten etter den andre på scenen. Kverulanton (fra Herreløse) blir etterfulgt av Jaa9 og Cezinando, til stor glede og begeistring hos publikum.

Videre fortsetter de med Munner å mette, fortsatt med Jaa9 og Cezinando på scenen. Jaa9 blir værende med videre på Dem og Tinghus blues, sistnevnte med gjestebidrag av Einar Stenseng på munnspill.

Det er god, god stemning – både på scenen og blant publikum. OnklP og slekta kjenner sitt publikum, og gir alt i låt etter låt. Berlin roer stemningen litt ned – uten at den blir dårligere av den grunn. Videre kjører Slekta på igjen og gir alt med Beita.

Før neste låt tar OnklP ordet, og dedikerer Myk landing til gitarist og produsent Johan Larsson, som har bursdag.

Videre fortsetter de med Slekta skjorte, Narkour og Smil.

OnklP ble tatt mot med åpne armer etter sin deltakelse i Hver gang vi møtes, og fanskaren har vokst mye. Han vet hvor stor han har blitt, og viser dette i sin introduksjon av Stor i Japan. Når OnklP og bandet ber publikum rekke opp hendene, er publikum med. Underveis i låta kommer Jaa9 på igjen, til jubel nok en gang.

Når de er ferdige med Stor i Japan, går alle av scenen. Etter en liten pause kommer bandet på igjen, til høylytt jubel. OnklP spør oss «Er det noen gærne folk her?», og vi vet hva som venter oss. Etter Gæærn kjører de på videre med Kjellern og Medisinmannen.

Slekta forlater scenen nok en gang, før de er kjapt på plass igjen. OnklP annonserer at «Alle fete fester må komme til en ende», og avslutter med Styggen på ryggen etter vel en time. Denne sangen kan alle, og det blir rene allsangen. Undertegnede er selv noe overrasket over at de fortsatt velger å spille den sangen på konsertene, men regner med det er nettopp fordi det er en publikumsfavoritt.

Som tradisjonen tro er, på konsert med OnklP og de fjerne slektningene, stiller hele bandet seg opp til slutt. OnklP former hendene til hjerte og sender noen slengkyss, og har fortsatt publikum i sin hule hånd når han forlater scenen sammen med resten av bandet. Stemningen i salen er på topp, slik den bør være etter et slikt slektstreff.