62-åringen begynte med Watch Your Step fra Trust (1981), etterfulgt av en middels versjon av hitsinglen Accidents Will Happen (1979) der han mot slutten forlot mikrofonen og fikk publikum til å synge med. En stemningsfull, sjelfull versjon av Everyday I Write The Book lød bedre. Costello vekslet nå på å spille akustisk og elektrisk gitar, men etter seks låter satte han seg bak et flygel og spilte klassikeren Shipbuilding og en meget sterk Deep Dark Truthful Mirror (fra Spike). Fra sistnevnte 1989-album kunne han godt ha spilt hiten Veronica. Men dette var en kveld for obskure albumkutt, istedenfor publikumsfavoritter som (I Don't Wanna Go To) Chelsea og Watching The Detectives. Han burde ikke ha prøvd seg på Still (2003), siden han måtte stoppe opp tre ganger etter å ha sunget feil.
Costello fortalte mye om sine foreldre på konserten og en fornøyelig historie om da han var edb-operatør. Om sin bestefar skrev han Jimmie Standing In The Rain (2010), som ble avsluttet med noen takter av standardlåta Brother Can You Spare Me A Dime uten mikrofon. Vi fikk også tre låter fra hans kommende musikal basert på 1957-filmen A Face In The Crowd, hvorav den gospelinfluerte, vittige Blood & Hot Sauce var best.
Etter en kort pause ble forhenget på "tv-skjermen" trukket fra, hvorpå Elvis Costello hamret løs på elgitaren mens han sang to glimrende versjoner av Pump It Up og Alison som hadde pønkens energi. Vel nede på scenen igjen fikk vi hans hyllest til moras singleplater, 45, den nye Vitajex (spilt på ukulele), den nydelige balladen She fra filmen "Notting Hill" (faktisk kveldens eneste 90-tallslåt) og hans faste avslutningslåt (What's So Funny 'Bout) Peace, Love And Understanding, som hans 70-tallsprodusent Nick Lowe skrev.
Alt i alt en god konsert foran et entusiastisk publikum. Men jeg har hørt Elvis Costello synge bedre før.
Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
