Foto: Ole Christian Klamas/by:Larm
Pasha har en flow og teknikk man ikke hører hver dag i norsk rap. Ordene kommer krystallklart frem i versa hvor noen låter er morsomme, enkle låter om flørting og festing og noen er mer selvransakende. Tekstene står sterkt på egenhånd, der Pasha unngår dårlige rim og klisjeer, og de passer godt til beatsa som er mer nedstrippet og funky enn veldig mye annen populær hip hop. De står som en herlig kontrast til trap-beatsa som dominerer radioen og topplistene for tida.
På scenen spiller Pasha mye på den nerdete outsider-greia han har gående, der han danser ukonvensjonelt og skjærer absurde grimaser. Han oppfører seg som en usjenert superstjerne og får et varmt forhold til publikummet som blir dratt ut av komfortsonen sin og tvunget til å bevege seg. Den avvæpnende personligheten i kombinasjon med en usedvanlig god flow og minneverdige hooks vitner om enormt potensiale i Pasha. Han har noe helt eget over seg og er ikke bare lovende fordi han gjør ting annerledes, men fordi han gjør dem så bra. Norsk hip hop holder på å endre seg, det begynner å bli en stund siden Bergensrapperne satt med definisjonsmakta, og Pasha er en av rapperne som kan komme til å bli veldig viktige fremover.
