Foto: Glenn Ruben Engen/by:Larm
Hysj spiller en tung, elektronisk musikk som er lett å kjenne igjen. Den skrikende vokalen blir i stor grad brukt som et instrument som skjærer seg gjennom den tjukke elektroniske smørja som er musikken deres. Det ender opp som en slags krysning mellom den hyperaktive, kaotiske musikken til Crystal Castles og de melodiske men mørke instrumentalene til Alcest. Musikken leverer mer enn premisset antyder, et topersonband med elektronisk musikk og skrikende vokal, der balansegangen mellom elektronisk festmusikk og dronende mørke er imponerende utført.
Det kan til tider nesten bli vanskelig å skille låtene fra hverandre der alle følger mer eller mindre den samme oppskriften, og det er mest det som trekker Hysj ned. De har mye rom til å bevege seg rundt i sjangeren de spiller, og det hadde vært spennende å høre en låt hvor vokalen gav mer plass til musikken eller musikken gav mer plass til vokalen. Istedenfor holder de seg til samme oppskriften hele veien, og det kan ikke bli annet enn skuffende.
