Foto: Per-Otto Oppi Christiansen



Radiohead åpner konserten i spektrum med sangene Daydreaming, Desert Island Disk og Ful Stop, som de har gjort tidligere i turneen . Alle tre er atmosfæriske, svevende låter som får effekten sin forsterket av et hypnotiserende lysshow og en stille svaiende Thom Yorke. Vi får så en rekke publikumsfavoritter i 15 Step, Airbag og Lucky. Det første som slår meg er hvor mye større det høres ut enn på plate. Låtene er hittil i det store og hele veldig like innspillingene sine, men stemmen til Thom Yorke er feilfri og enorm, og løfter låtene til noe ekstraordinært. Det får Spektrum til å føles mye større enn det egentlig er, der man kan lukke øynene og svaie til musikken eller fortape seg i det intense lysshowet.

Et av konsertens klare høydepunkt er da den aller hardeste låta, Bodysnatchers, glatt glir over i den aller mykeste, Exit Music. Exit Music åpner akustisk og bygger opp til gåsegud på en nærmest vitenskapelig måte. Da den slutter er det knapet et hår på kroppen som ikke står rett opp. Denne publikumsfavoritten fremført på en feilfri måte blir motatt av kveldens kanskje største applaus. Et annet høydepunkt er konsertens siste låt, Karma Police. Radioheads nevnte evne til å få alt til å høres så mye større ut gjør sangens klimaks ved "For a minute there, I lost myself" til en enorm opplevelse.

 photo radioheadcrop2_zpszuxxbutz.jpg

Med så mange album bak seg er det ikke overraskende at noen må bli nedprioritert i setlisten til Radiohead. Vi får en god blanding sanger fra store deler av karrieren deres, men hovedvekten ligger klart på de tre siste albumene deres. Likevel er det en lettelse at de eldre albumene ikke blir helt gjemt bort. Selvfølgelig får vi en rekke klassikere fra OK Computer, som fyller 20 år i år, og både Amnesiac og Kid A er også representert. At Radiohead ikke spiller noe fra Pablo Honey er hverken overraskende eller skuffende, men at The Bends blir forsømt er hakket mer skuffende. Når det nærmer seg slutten av konserten noterer jeg vemodig at de ikke har spilt noe fra Hail to the Thief heller, men så snart jeg har lagt fra meg notatblokka så begynner de uforglemmelige og perfekte trommene fra There, There. Dette er kanskje kveldens største overraskelse. Problemet til Radiohead er nettopp dette, mangelen på overraskelser.

Setlisten er sterk men forutsigbar, og Thom Yorke er som forventet svært sparsom med ordene sine. En Radiohead-konsert er en stor og spesiell opplevelse i seg selv, men selvfølgelig savner man noe utenom det vanlige. Det nærmeste vi får er en versjon av Burn the Witch uten strykere og en versjon av Idioteque som er kald og fremmedgjørende på helt feil måte. Begge låtene skiller seg fra resten der de er de eneste som faktisk er dårligere enn de er på plate.

I det store og hele er det uansett en fantastisk konsert. Låtene blir mye større live, og tilstedeværelsen til Thom Yorke blir kommunisert via hoftevrikking og nærbilder av fjeset hans på skjermen på scenen. Setlisten er mindre variert enn man kunne håpet på, men mer enn man kunne forventet. Det er rart å tenke på at OK Computer er 20 år gammelt, for musikken til Radiohead virker like forfriskende som den alltid har gjort.

 photo radioheadcrop3_zpswnx6zvbo.jpg