Foto: Tommy Lund-Pettersen
Fra å være en samplebasert popkomet for noen år siden, har Bernhoft nå blitt en sjangerblandende artist med fullt band. Forandringen er total og meget vellykket.
Han og bander blander sjangre som rock, funk, jazz og pop til et helt eget uttrykk. Om de skulle minne om noen annen artist, måtte det være salige Prince. Bernhoft er ikke helt oppe på nivå med Prince, men det nærmer seg. Det går mye i hodeklang, noe Bernhoft mestrer godt. Han har en særegen knekk i stemmen som jeg har lært meg å like. Det er fare for at det tok meg lenger tid enn de fleste andre oppmøtte på Slottfjells topp. Det ser ut til at alle koser seg. Til tross for litt prating på noen mindre kjente låter, ser det ut til at han har taket på publikum.
Bernhoft driver fortsatt litt med denne rapapapa- tingen som irriterte meg i starten av hans karriere, men han tilgies fordi et langsomt, men fengende gitarriff høyner samme låt. En låt annonseres som kveldens minst streamingvennlige, men det han gjør er å komme nærmere en klassisk Prince-ballade enn Prince selv klarte i sine siste år. Funky ballader er sjelden vare. Takk for den. Den er kveldens høydepunkt. Om det noen gang var tvil om Bernhofts grep om publikums oppmerksomhet, så er den borte med allsangen til C’mon Talk. En tvers gjennom proff artist som Bernhoft slipper unna med å avslutte med en ny sang. Folk er fortsatt i eufori etter hiten, så artisten sier selv at han ikke vil, men må gå av scenen. Min time med Bernhoft & The Fashion Bruises gjør meg sulten på flere.
