Foto: Therese Wangberg



Showene hans har vært planlagt ned til den minste detalj siden gjennombruddet for 46 år siden, og selv om opphavsmannen runder 70 år neste år er halvannen time sammen med Alice Cooper en imponerende rockeleksjon selv i 2017.

Hans omfattende produksjon fylte scenen på Sentrum Scene for tredje gang mandag. Han fikk aldri helt taket på Oslo Spektrum, etter å ha spilt for halvfulle saler i 1991, 2001 og 2004. Merkelig nok var til og med Sentrum Scene halvfull da han kom dit i 2005, men de to siste gangene han har vært i byen har det vært stinn brakke.

Neste uke kommer det nytt album fra legenden, men Alice Cooper serverte 50 spektakulære tiår i et ”Greatest Hits”-show under overskriften ”Spend The Night With Alice Cooper” denne gangen. Og i løpet av 90 minutter rundet 69-åringen 20 låter fra 13 av sine album – fra gjennombruddet I’m Eighteen fra Love It To Death (1971) til årets Paranoiac Personality fra neste ukes Paranormal-album.

Inn i mellom der var altså hvert eneste tiår fornuftig representert, fra storhetstiden med det opprinnelige Alice Cooper-bandet med No More Mr. Nice Guy, Billion Dollar Babies, Cold Ethyl og Schools Out til 80-tallets mer obskure He’s Back (The Man Behind The Mask) og The World Needs Guts fra 86-comebacket Constrictor og ikke minst Pain fra den oversette Flush The Fashion (1980). Det ble selvfølgelig også et gjenhør med den største smash hiten av de alle; Poison.

På 90-tallet gikk det litt mer trått for legenden, men Lost In America (1994) står like støtt selv om han knapt turnerte platen den var på (The Last Temptation). Like fullt husker fansen platen som fulgte opp Trash i 1991, nemlig Hey Stoopid, og Feed My Frankenstein er en heisatur tilbake til gutterommet for de av oss som har rundet 40 nå, her med en nærmere tre meter mislykka kloning av Alice Cooper og Frankenstein som ravet rundt på scenen i ren Eddie-stil (Iron Maidens meste kjente ”medlem”).

For å komplettere hele rekken av tiår som ble representert, var også den tunge Brutal Planet (2000) med i det gode selskap, sammen med den litt mer løsslupne rockelåta Woman Of Mass Distraction (2005).

Hele veien ble katalogen tett og energisk gjenskapt av et solid band bestående av tre gitarister; gitarvidunderet Nita Strauss (30), og de over 20 år eldre kompanjongene Tommy Henriksen og Ryan Roxie. Videre utgjør Chuck Garric (bass) og Glen Sobel (trommer) besetningen i Alice Coopers nåværende band som leverte kuler og krutt fra start til mål mandag, også med nøye avmålte solorunder som ikke tok bort for mye av showet.

For det er et ordentlig rockeshow hver gang Alice Cooper entrer scenen, med alt fra Frankenstein-seansen til den tradisjonelle hodekappingen, fra dollarsedlene i Billion Dollar Babies til tvangstrøyen, og fra krykken i I’m Eighteen til de store ballongene i avslutningen School’s Out. Et klassisk rockeshow som har vært på veien siden starten av 70-tallet, som igjen og igjen vinner nye generasjoner og inneholder slitesterke rockelåter som vil overleve lenge ennå.

I år har vi fått se Kiss sitt klassiske show i Oslo Spektrum, og til høsten kommer Deep Purple og Scorpions til samme sted. Neste uke fyller Megadeth Sentrum Scene igjen, og til høsten står også W.A.S.P. på en scene i Oslo før Mr. Big kommer til Drammen.

Kort tid etter at både Mötley Crüe, Black Sabbath, Motörhead og mest sannsynlig AC/DC har takket for seg, kommer flere av de ovenfornevnte til å gjøre det samme om relativt kort tid. Inkludert også Aerosmith som headlinet Sweden Rock Festival i sommer med sin pågående turné Aero-Vederci, Baby! Da står vi igjen med et par runder Iron Maiden, og kanskje én siste seanse med Ozzy Osbourne solo og Judas Priest (i studio nå).

Da står vi ikke igjen med så mange av de klassiske rockeshowene som har vært rundt oss i en mannsalder. Flere av de viser stor slitasje allerede, men det var i alle fall godt å se at Alice Cooper fremdeles er godt unna den store nedturen som følger med alderstillegget på slutten av karrieren.

”And playing the role of Alice Cooper…..me!” Sa Vincent Damon Furnier (som fyller 70 år 4. februar neste år) foran et utsolgt publikum før han avsluttet med ”Have wonderful nightmares!” og gikk av scenen.

Og det var faktisk et ”wonderful nightmare” hele veien.