Steve Van Zandt (66) og hans soulrockband The Disciples of Soul ga ut kritikerroste album i 1982 og 1984 som solgte bra (spesielt i Norge). Men han har ikke holdt noen konserter her siden 80-tallet. Politisk aktivisme, radioprogram, plateselskap, skuespillerjobbing, gitaristjobben i E Street Band og mye annet har tatt det meste av hans tid. Men i år kom han med en god oppfølger til 80-tallsplatene, Soulfire.

På scenen i Hovigs Hangar på Notodden Blues Festival hadde han med seg 15 personer! Blant annet tre hyperaktive koredamer som også danset og så "camp" ut, ei blåserrekke på fem mann som stadig var i bevegelse, Banana Levinger på keyboards og Eddie Manion på sax. Banana spilte i 60-tallsbandet The Youngbloods og holdt egne konserter på Notodden. Manion var originalmedlem i Southside Johnny & The Asbury Jukes, og i likhet med Clark Gayton (trombone) og Everett Bradley (perkusjon) turnerte han med Bruce Springsteen og Little Steven på Wrecking Ball-turneen.

Little Steven sang faktisk alle unntatt én av låtene fra Soulfire. Det er noe av forklaringen på at konserten ble for lang, faktisk hele 2 timer og 20 minutter. Og når starten var ti minutter før midnatt, er det lett å skjønne at halvparten av publikum hadde gått hjem da den var ferdig ti over to! Synd at bluesfestivalen velger å plassere storkonserter så seint.

Lyden var stort sett god (unntaket var Stevens gitarlyd), og det swingte skikkelig av åpningslåtene Soulfire og Coming Back. Sistnevnte var en av tre fra Southside Johnnys repertoar, men skrevet av Steven. The Blues Is My Business (opprinnelig med Etta James, men som er med på hans nye plate) var den eneste på konserten som kunne kalles blues. Den beste coverversjonen var Groovin' Is Easy fra The Electric Flags glimrende album anno 1968.

Vi fikk altså både låter som Steven var den første til å spille inn og låter som han hadde gitt bort til andre (og først spilt inn selv på Soulfire). En av disse var Saint Valentine's Day, som det norske bandet Cocktail Slippers fikk av Steven (som ga ut deres 2009-album).

Blant høydepunktene var den følelesesladde balladen Until The Good Is Gone (1982), den nye I Saw The Light (som det sprutet av), Bitter Fruit (med gebrokken vokal), Princess of Little Italy (med mandolin og trekkspill) og Standing In The Line Of Fire, som Steven og Bruce skrev til Gary "US" Bonds. Denne versjonen var inspirert av Ennio Morricones spaghettiwestern-musikk og ble brukt i en scene i tv-serien Lillyhammer.

James Browns blaxploitationfilmlåt fra 1973, Down And Out In New York City, bød på soloer fra perkusjonisten og alle blåserne. 80-tallslåtene Leonard Peltier og I Am A Patriot gikk i reggaetakt. Og Salvation var en fin hyllest til doowop, uten de tidvis masete blåserne. Ekstranumrene var Southside Johnnys I Don't Want To Go Home og Little Stevens aller største hit, Out Of The Darkness, som nådde 8. plass i Norge i 1984.

Foto: Per Ole Hagen