Foto: Helge Brekke



Indiepopbandet The XX har med tre solide album vokst seg så store at de er selvselvne headlinere til Øya. Bandet forteller at de har et spesielt forhold til Øya fordi festivalen satset på å booke dem allerede for ti år siden, da de var ukjente og ikke hadde rukket å slippe debutplata engang. Derfor kan det neste ikke utrykke takknemligheten til Øya-publikummet godt nok. Heldigvis trenger de ikke bare å uttrykke det med ord, men med musikk.

Når førsteplata deres starter med en låt som heter Intro, er det naturlig å starte konserten med denne. Låta bæres av et lekkert gitarriff som blir med over i Crystallized, en behagelig indiepoplåt. Den låta var den som gjorde meg oppmerksom på bandet. De fortsetter med mer pop i Say Something Loving. Bortsett fra stemmen til Oliver Sims lyder litt i overkant sytende på denne låta, er alt bare bra. Moderne, behagelig musikk med god melodi. Islands er nok en behagelig, gitardreven, velprodusert, indiepoplåt.

Med Dangerous skjer et taktskifte i musikken. Gitarene havner litt mer i bakgrunnen når Amfiet fylles med spretne rytmer. Vokalen er fortsatt relativt melankolsk. Derfor minner de meg litt om den melankolske siden av Röyksopp. Romy Madley Croft forteller at Performance betyr spesielt mye for henne. Derfor fremfører hun den alene med gitar. Det er rolig og pent, men samtidig så betagende at hun holder på publikums interesse. Det jeg henger meg opp i på Infinity, er at gitaren har samme nydelig klang som på Chris Isaaks «Wicked Game». Låta er en fin, lettere progressiv rockeballade.

Et par mindre spennende låter spilles før VCR gir oss et sjangeroverskridende The XX. Låta drives i starten av et gitarlick. Etterhvert blander el-piano og mer og mer beats seg sammen med gitaren. Det funker fett. Nå kommer laserlys frem også. Rytmene danner en overgang til Fiction, en rolig, rytmedrevet duett. Mot slutten av konserten er lydbildet blir stort og flott. El-piano, rytmer og keyboard blander seg perfekt inn med frontfigurenes vokal, gitar og bass. Jamie XX-låta Loud Places løftes dermed til nye høyder.

Den nyeste hiten deres, On Hold er ganske rolig på plate. I kveld får vi en lettere houseinspirert versjon av låta. Det blir likevel ikke overlesset, men velprodusert vellyd som moderne Jean-Michel Jarre. De avslutter godt før den tilmålte tiden med den noe roligere Angels