Angel Olsen er en amerikansk folkartist med røtter i Chicago-scenen. Hun opererer nå med fullt band etter den spede starten som singer/songwriter i starten av dette tiåret. Vindfruen er stedet for konserten, og det er ikke stappa, men ganske luftig i rekkene denne solfylte fredagskvelden.

Bandet inntar scenen i matchende grå dresser, fullt utstyrt med bolo-slips. Det ser ganske kult og koordinert ut, og Angel selv kommer ut i en rød buksedress som ser ut som den kommer rett fra syttitallet. Det ser unektelig imponerende ut, og det er nok lagt en del arbeid bak fremtoningen. Hun er blidheten selv der hun småsnakker med publikum under hele settet, og selv om det ikke er nødvendig for at det skal bli en god konsert (Noe Pixies skulle bevise senere på kvelden), så er det alltid morsomt med artister som kommuniserer godt med publikumet sitt.

Av låtmaterialet de fremfører, så er Not Gonna Kill You fra fjorårets utgivelse My Woman et tidlig høydepunkt. Hun harmoniserer veldig fint med backupvokalisten sin, og de har en utrolig kjemi på scenen. Avslutningspartiet på nevne låt har et kult driv, og det skorter ikke på lyd med tre gitarer, to vokalister og rytmeseksjon. Senere i konserten biter jeg meg merke i låten Sister, der den ene gitaristen får utfolde seg i et soloparti som går over stokk og stein, og nok en sterk avslutning der de bygger opp lydbildet med lag på lag av instrumenter. Det låter gigantisk, og det er vakkert. På avsluttende Woman går det bort mye tid i starten på at hun ikke har orden på mikrofonen. Bandet jammer mens teknikerne prøver å få liv i sekundærmikrofonen, og det hele virker litt knotete. Når det endelig funker, er det litt av en oppvisning, og en fin låt for å avslutte konserten.

Jeg er brennsikker på at Angel Olsen fikk noen nye fans etter denne konserten, for makan til karismatisk og kul dame går det ikke tretten på dusinet av. En fin, men noe rotete konsert.